Romerske perspektiver på norsk boligpolitikk

by | 07. February 2022 | Eiendom

Til sommeren skal jeg tilbake til den evige hovedstad – mitt elskede Roma. En av verdens vakreste byer, der det er sterke begrensninger på hva som kan bygges, og forbud mot neonlys på byggene. I gamle dager hadde man for vane å slukke alle lys søndag kveld, men satte heller ut stearinlys i vinduskarmen. Dette for å gi byen den rette stemningsfulle atmosfære der fint folk gikk i gatene, på vei til konsert, eller opera, etter en bedre søndagsmiddag.

Slikt gir vi blaffen i her til lands, hvor byggene gjerne skal være prangende og aggressive i utforming. Gamle løvtunge gater raseres til fordel for moderne funkisboliger. Det nye regjeringskvartalet, som jo er et fullstendig unødvendig prestisjeprosjekt, er det ultimate symbol på hvor mye vi som samfunn forsøker å fjerne oss fra hva vi var. Det til en kostnad av 40 milliarder kroner. Det er nesten som om våre politikere er flaue over hvor de kommer fra, og de boligmiljøer som fantes i deres barndom. De er ikke bare flaue over sitt opphav. Våre gamle straffes i år med saftige påslag på egenandelen for medisiner på blåresept. Det å bygge stort og flott koster.

Billig er det jo ikke å sentralisere. Når vannrør, T-baner, Østfoldbanen, E18-utbygging og Fornebubanen alle sprekker med milliardbeløp er det ikke MDGs Lan Marie Berg, eller andre enkeltpersoner, som har skylden. Dette er vår implisitte by- og regionpolitikk. Alt skal plasseres inn på 150 kvadratkilometer, og det samtidig. Den hyppige satsingen av milliardbeløp på frimerkestore tomter i Oslo har naturlig nok store konsekvenser for hele Norges by- og regionutvikling. Det er her rikdommen investeres. Det er derfor folk vil flytte hit.  Hvis en ikke vil bygge høyhus, må en nesten ta for seg av nær sagt alle grønne lunger og bynære utfartsområder. Dyrt blir det uansett. Derfor MÅ boligprisene være høye, ellers får du ikke lønnsomhet i byggeprosjektene. Derfor MÅ våre gamle punge ut.

Norge har kanskje ikke utmeislet en eksplisitt by- og regionspolitikk, men i praksis er det å avfolke et hundretalls små kommuner, og heller satse på at befolkningen samles i regionsentre og storbyer, den eksisterende strategi. Det er i hvert fall den veien det går. Og i byene hvor folket skal samles må idylliske boområder raseres. En stilltiende drenering av distriktene med boligblokker i byenes boligidyller som logisk konsekvens. Epletrehager er jo bare til bry.

Sentralt i denne implisitte nasjonale by- og regionspolitikk, som alle partier abonnerer på, er at Oslo kommune, med sine 150 kvadratkilometer beboelig areal, skal over tid huse opp imot én million mennesker. Ytterligere én skal bo i omkringliggende kommuner. Regjeringspartiene kan gjerne snakke om by og land ‘hand i hand’, men rent matematisk må det bli by MOT land i kampen om innbyggere. Det samlede folketallet i gamlelandet holder jo på å flate ut.

I dagens Aftenposten kan en lese at mange partilag i Oslo ikke ønsker seg høyblokker. Men de vil åpenbart ha et nytt overflødig regjeringskvartal til 40 milliarder kroner med mer. Merkelig greier denne logiske inkonsistensen, som rår i de fleste politiske miljøer.

I disse dager flytter Indonesia sin hovedstad. Vi kunne gjort det samme, eller deler av den. Tross alt viser bruken av hjemmekontor at det ikke finnes noe objektivt rasjonale for å sentralisere så mye som vi velger å gjøre. Men vi vil bygge i Oslo sentrum koste hva det koste vil. Nabolag skal raseres.

På Fornebulandet, rett vest for Oslo Sentrum, skal en ny by reise seg. Kvadratmeterpriser på over hundre tusen kvadratmeter er normalen. Bare store offentlige subsidier hindrer prisene fra å være enda høyere. En satsing man kunne fått til hvor som helst i Norge til en brøkdel av prisen.

Ok, så står vi her. Alle er enige om at det er i hovedstadsområdet det skal satses. Dermed er vi også enige om at boligprisene skal være høye. I hvert fall høye nok til at den valgte strategi høyhus vs småhusbebyggelse kan realiseres, slik at hovedstadsområdet blir stadig større. Både totalt, og som andel av befolkningen.

Men hva slags skatte-, rente- og kredittpolitikk bør vi ha gitt at denne unødige sentraliseringen skal få rå?

Laksemilliardæren Gustav Witzøe foreslo i et lystig øyeblikk at hvis en skulle skatte laksekonsesjoner for bruk av offentlig areal, kunne en gjøre det samme for boliger i hovedstaden. Ikke dumt tenkt. Pengene som her skaffes til veie (gjerne ved både lakse- og boligskatter) kunne pløyes tilbake til norsk økonomi ved å hjelpe fattigfolk få bedre råd til å ha barn og kjøpe bolig.

Med en fornuftig regions- og skattepolitikk – les høye boligskatter – kunne en også lempe på de restriktive kreditt-inngrep i boliglånsforskriften som stenger fattigfolk ute av boligmarkedet. Det å ha minimale boligskatter, men en begrensning på fem ganger inntekt for boliglån som det normale, virker svært så beskyttende på stands- og klasseforskjeller her til lands.

Nei, la heller folk få låne til pipa. Skal vi tvinge frem en rådyr sentralisering, må vi da også tillate ungdom med lave inntekter å bli gjeldsslaver. Det var tross alt slik min generasjon kom inn på boligmarkedet i et Norge hvor sentralisering også den gang fikk rå, Også da en politikk alle partier støttet stilltiende opp om.

Det er bare la barna søke opptak i koret. Et kor som bygde Norge.

Kategorier

Siste innlegg