Inflasjonens varme bris

Lørdag morgen fomlet jeg, som vanlig, etter kaffekoppen med høyre hånd, mens jeg bladde i min kjære Finansavis med den venstre. Denne lørdag gikk det dessverre ikke så bra med kaffekoppen. For hva var det jeg så? En journalist i en papiravis som var bekymret for inflasjon? Hmmm.

Kjerneinflasjonen i gamlelandet er nå for tida bare 1,3 prosent, i hovedsak fordi teknologisk fremgang trumfer midlertidige inflasjonsimpulser. Noe som merkes. Da jeg forleden skulle bestille meg en ny bil, så jeg på samme el-bil som jeg så på for seks år siden, men prisen var halvert siden den gang.

Bruktbilprisene i USA er imidlertid opp med to tredjedeler det siste år. Biler fra hele verden kommer imidlertid heldigvis snart susende som reddende engler. Bruktprisene på biler i USA kan da halveres.

På lang sikt vil selvkjørende elektriske drosjer erstatte tradisjonelle biler. Derfor vil de fleste vestlige bilfabrikker forsvinne, skal en tro prisingen av tradisjonelle bilprodusenter på verdens børser. Den lave prisingen av tradisjonelle bilaksjer og ditto skyhøye prisingen av deres mange utfordreres verdipapirer, forteller deg at denne transformasjonen er uunngåelig.

Bilbransjen er ikke unik. Vi skal alle utsettes for disruptive krefter. Også media. Bare se på Schibsted-kursen. Høy inflasjon og stramme arbeidsmarkeder nå er bare bra, fordi det blir enklere å flytte arbeidskraft fra en solnedgangsnæring til noe annet. Hjelper omsetningen av fraflyttede fabrikker, kontorer og boliger. Stigende lønninger og boligpriser hjelper på gjeldsbyrder og reduserer mislighold. Vi bankfolk bør være takknemlige for all den inflasjon vi kan få. Men inflasjonen ser dessverre ut til å være forbigående.

Dollaren later til å forbli sterk. I så fall vil veksten i importprisene til USA falle ned mot null i nær fremtid. Det til forskjell fra 1970-årene da valutamarkedene var svært så ustabile. Dollaren falt den gang kraftig og Storbritannia måtte søke hjelp i IMF.

Ja, vår tid er helt ulik 1970-tallet. Du vet forskjellen på natt og dag? Same thing.

Den store fare i år er at sentralbankfolk mister fatningen, og freaker helt ut fordi de – skrekk og gru- opplever midlertidig inflasjon. Sentralbanker kan føre gjeldstyngede økonomier ut i alvorlige vansker ved å føre en for stram pengepolitikk.  Det er overhengende fare for at kronekursen kan styrke seg kraftig i år, helt uavhengig av den norske rente. Da kan Norge oppleve midlertidig deflasjon, noe som ville være svært uheldig.

Korte renter har naturlig nok steget i den senere tid, men ikke alle har fått med seg at markedets langsiktige forventning til de korte rentene I USA har gått ned. Der man i fjor vår priset inn en fem-års rente om fem år i USA på 2,4 prosent, ligger vi i pixeltid på 2-blank. Markedet tror med andre ord at den gjennomsnittlige dollarrente i årene 2027-2032 blir om lag 2 prosent. Faktum er at dette er også er markedets beste gjetning på renta helt frem til 2050.

Her hjemme ligger den største inflasjonsfare på Løvebakken. Med dagens fulle sysselsetting trenger ikke politikerne skape flere arbeidsplasser. Vi har mere enn nok av ledige stillinger fra før.   

Hvorfor har vi denne samtale? Alle vet at det er teknologi – ikke renter – som driver økonomien fremover. I fremtiden kommer vi til å trenge mere helsepersonell, men færre industriarbeidere, færre bønder, færre papiraviser, færre politikere – og skrekk og gru – færre sjeføkonomer, enn det vi har i dag. På denne reise blir ikke inflasjonen noe problem, men heller vår kjæreste følgesvenn til omstilling og fornying.

Er virkelig de ansatte i Finansavisens papirutgave bekymret for inflasjon?  Det bør dere ikke være. Det digitale skiftet jager dere, og da kan en varm bris av inflasjon være god å ha. Så også for undertegnede, der jeg fomler etter kaffekoppen lørdag morgen, i håp om at mine kjære papiraviser overlever vår tids deflatoriske krefter.