Passeringen av Rubicon

Ved inngangen til et nytt år tenker en litt over hvilke alternative veier livet kunne ha tatt. Kanskje har det noe med å gjøre at jeg nærmer meg de 60 og at jeg stort sett er fornøyd med dagenes tilstand uansett hvor mange feilsteg jeg tok. Hukommelsen har tydeligvis blitt mer generøs med årene.

Det får meg også til å tenke hvilke forskuslete muligheter norsk økonomi har hatt. Særlig nå som det er tydelig at Norge velger seg nedgangstider. Budsjettene må holdes stramme, inflasjonen er høy og rentene skal opp må vite.

Overskriftene tilsier at prisveksten i fjor var på 5,3 prosent. Slettes ikke! Dette er desember sin 12-måneders vekstrate. Ser en hele året under ett var veksten ‘bare’ 3,5 prosent. Om lag halvparten av dette skyltes et hopp i strømprisene. Den underliggende prisveksten (KPI-JAE) på 1,7 prosent er egentlig imponerende lav når vi sammenligner med våre naboland, og husker på hvor mange forstyrrelser vi i fjor opplevde i distribusjonen av varer globalt. Meget imponerende lav inflasjon hadde gamlelandet, blant annet takket verdens mest ansvarlige fagforeninger.

Lønnsveksten ser ut til å ha blitt i underkant av 3 blank i fjor, så en viss reallønnsnedgang ble det, men ikke dramatiske greier. Dette kan lett tas igjen i år.

En lønnsvekst som ikke på noen måte truer noe inflasjonsmål over tid. Derfor er både de gjennomførte og de varslede rentehevinger helt overflødige. De vil trolig bare bidra til å øke – ikke redusere – vårens lønnskrav. Hvorfor skal arbeidsfolk opptre fornuftig med moderate lønnskrav når Norges Bank sliter lenka med sin sterke virketrang?

I sannhet driver nå Norges Banks rentehevinger lønnsveksten høyere. Det er også fare for at vi får en så kraftig styrking av kronekursen at moderasjonslinjen for å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevne blir en vits. Norges Banks rentepolitikk er i så måte et angrep på det inntektspolitiske samarbeidet.

Mange tror at Norges Bank må heve nå. Men våre naboland tenker annerledes. Den Europeiske Sentralbanken la nylig frem sin inflasjonsprognose: 3,2 prosent i 2022. Og deres rente? Minus 0,5 inn i neste år!

Bedre blir det ikke i finanspolitikken. Alle politiske partier prøver å dekke over det faktum at det som holder trygdeutbetalinger nede, skattetrykket oppe, og det som tvinger frem økninger i minstepensjonisters egenandeler for medisiner, er den vanvittige sløsing med offentlige midler alle partier abonnerer på: Det rådyre regjeringskvartalet som kommer til å koste 35-40 milliarder kroner. Litt komisk er det at det skulle bli en regjering med Senterpartiet, med finansministerposten, som står for det mest ressursløsende og sentraliserende prosjektet i norsk historie.

Bare plasseringen av Regjeringskvartalet (fra randsonen, til sentrum av Oslo) påfører det offentlige 30 milliarder (i underkant av ett prosentpoeng av Fastlands-Norges BNP) i økte utgifter. Det er utgiftene til Regjeringskvartalet som gjør det så vanskelig å hindre at matkøene til Frelsesarmeen blir så lange.

Media dilter med på tur ved å aldri spørre om dette byggverk egentlig er nødvendig i en by med hundretusenvis av kvadratmeter med ledige kontorarealer. Er det virkelig nødvendig i et land med mer enn nok tomteareal i en tid med 5G? Er det i det hele tatt fornuftig i en tid med stor smittefare og mye hjemmekontor?

Men vi kunne valgt en annen vei. Hadde vi som folkeslag hatt færre mindreverdighetskomplekser hadde vi kunnet spart ti-talls milliarder på å droppe offentlige prestisjeprosjekt i Oslo sentrum. Vi kunne ha beholdt null i rente slik at næringslivets konkurranseevne ikke ble truet av kronekursen, vi kunne ha innført en moderat boligskatt på et par promille av boligers og fritidsboligers markedsverdi (slik at det ikke var noen fare for boligboble), og brukt provenyet til å senke skatte/bedre velferdstilbudet for folk flest.

Men det er nå en gang her vi er. Renten skal visstnok opp, mens skattetrykket holdes oppe. Verdens mest råflotte regjeringskvartal er under bygging på en av verdens dyreste tomter. Alle later til å syntes at dette er en brillefin politikk.

Gitt samfunnets prioriteringer og jubelen for en pengepolitikk, som bare i fjor ga oss en styrking av kronekursen på hele seks prosentpoeng, får vi imidlertid trolig både et dyrt lønnsoppgjør og videre renteoppgang i år. Industriproduksjonen som var fallende gjennom fjoråret, får heller lide mer. En industriproduksjon som i dag er lavere enn den var våren 2008.

Antall konkurser som i dag er nær rekordlav vil trolig dobles. Boligprisene vil falle videre, og omsetningen av boliger gå i stå i en periode hvor kjøper og selger fomler seg frem til et nytt og lavere nivå på likevektspriser i boligmarkedene.

Dette kan bli virkelig ille. Det er en åpenbar fare for at kronekursen skyter av gårde nå som Norges Bank skal teste ut hvor stor renteforskjell mot våre naboland den norske krone tåler.

Bankenes adferd vil forsterke konjunkturomslaget. Med meget lav kredittvekst vil konkurransen om de beste kundene tilta. Margintapene her, og kostnadene ved økte tap, må bankene ta igjen på resten av kundemassen. Mange kunder med utsatt økonomi kan oppleve både to og tre prosent høyere rente i løpet av året.

Ai, ai, ai. Jeg hadde aldri trodd vi skulle velge denne vei. Når jeg hører på elitenes talerør i avisene virker det også som om det er for sent å snu. Norge velger seg nedgangstider, med unntak av festen i Regjeringskvartalets omegn.

Nei, hverken valg i livet eller i den økonomiske politikken er så selvfølgelig som en liker å tro i etterkant. Vi får bare håpe at ingen angrer seg over de skjebnesvangre valg som myndighetene i dag gjør. At folk over tid får, som meg, et stadig mer porøst og raust minne desto eldre de blir.