-Det er ikke til å begripe at inflasjonen har blitt som den er. Det ser nesten umulig ut å hanskes med den! Hvorfor i all verden er den så LAV? – sukket fru Yakatori Nigiri, som drev den lille kolonialbutikken ved kaikanten i en søvnig liten japansk fiskerlandsby. Hun sukket og stønnet da hun pakket ned varene sine for kvelden. Stengte ned butikken, satte seg på sin gamle moped med en bærepose av grønnsaker som skulle brukes til å gi henne og hennes mann et anstendig måltid mat samme kveld.
ÅÅÅ, så du trodde inflasjonen bare kan være problematisk høy. Ja, det er ikke noe rart i gitt at det er dette – og kun dette – vi leser om i vestlige media. Utbrudd av typen – 70-TALLET ER TILBAKE – gjerne med noen universelle forklaringer av at det skyldes uansvarlig pengemengde, arbeidsledigheten er for lav og så videre er i vår tids ‘13 på dusinet’- analyser.
Det er troen på slike universelle lover (som tilsynelatende utelukkende plager hvite menn og kvinner) at renten må opp. MASSE OPP!
Men tilbake til fru Nigiris sitt problem: I Japan er inflasjonen minimal til tross for at pengemengdeveksten er sterk, og arbeidsledigheten minimal. I fjor var inflasjonen i Japan minus 0,2 prosent, men prognosegivere tror (håper) at den etter hvert kan komme opp i hele 0,7 prosent i år, og i årene som kommer.
Dette er en moderat, men svært så viktig vekst i prisene for en gjeldssatt økonomi som ikke har opplevd noe som helst bedring av konsumpriser de siste 25 år.
– Men Jan, i USA er jo inflasjonen syv prosent. Hvordan kan du da sove om natten med lave renter? Burde du ikke være like hysterisk opptatt av å øke rentene som det dine kollegaer er?
Tja, verdensøkonomien har kanskje ikke ett velfungerende marked, men den er langt mer integrert enn den var på 1970-tallet. Den gang, da jeg var ung og lovende, var dette min favorittreklame på amerikansk TV. Men i dag er Toyota USAs mest solgte bilmerke. For japanerne er amerikansk kostnadsvekst i dag en gavepakke. Det hjelper deres eksport og gir dem også kanskje litt inflasjonsvind i seilene. Men det vil neppe vare. Mitt tips er at all vareinflasjon er forbigående. Inflasjonen blir neppe problem i årene som kommer så lenge vi lar internasjonale markeder fungere, slipper til nye teknologier og lar innovative selskaper spire og gro. Og gjør som fru Nigiri – spiser våre grønnsaker om kvelden!
Det er heller ikke bare Japan som har problemer med for lav inflasjon. Italia er en annen stor industrinasjon som sliter med å få tilstrekkelig inflasjon til å holde seg solvent. Italienske arbeidsfolk har lenge håpet på at litt inflasjon med tilhørende lønnstillegg kunne hjelpe dem til et bedre liv.
Vær trygg på at i både Japan og i Euro-området så vil renten være minimert i en mannsalder fremover.
Nei, røttene til inflasjon i dag er noe annet enn pengemengdevekst, og ganske så pinlig for vestlige makthavere: feilslått politikk – spesielt for arbeidsmarkedene. Saken er den at da jeg vokste opp på 1970-tallet var fagforeningene sterke, og arbeidsfolka var konger. Det ble laget satire over de stakkars akademikere som levde stakkarslig, mens håndverkere, sjåfører og grafikere veltet seg i rikdom. I dag er rollene endret, og det å være revisor kan være svært så lukrativt og spennende. Arbeidsfolk knuges av derimot i dag av steinhard konkurranse om de gode jobbene, av skatter, og av frykt for unødige rentehevinger.
En blanding av globalisering og teknologisk fremgang endret på dette maktforholdet mellom samfunnslagene og bidro til en så sterk forslumming av tidligere så stolte fagarbeidere at det til slutt kokte nok til at vi fikk opprør. Et opprør som sosialdemokrater stilte seg merkelig passive til. Her er videoen fra en amerikansk fabrikk som skulle nedlegges, tatt av en fagforeningsdame i skjul. En video som ga Donald Trump håp om å bli president.
Hverken fagforeninger i USA eller det demokratiske partiet brydde seg med saken. Det var det bare en person som gjorde, noe velgerne verdsatte ved presidentvalget i 2016.
Noe av det samme ser vi nå i Storbritannia. Der hvor bedrifter tidligere kunne utnytte billig arbeidskraft, må de som følge av Brexit ta den tunge, kompliserte og dyre veien med å utdanne og lønne fornuftige unge, men nedtråkkede britiske arbeidsfolk.
På mange måter er dagens inflasjonsbølge i vesten ‘den gamle økonomiens revansj’ på eliter som for lengst har gitt opp å gi de svakeste av oss noe annet enn en best mulig trygd. Legg merke til at inflasjonen river som verst der hvor arbeidsfolk lenge har vært behandlet elendig.
Dette er problemstillinger i sentralbankenes blindsone. Også her hjemme. Få tenker igjennom hva slags effekter Norges Banks rentehevinger faktisk har. Det vil neppe påvirke kredittveksten så mye. Den er jo minimert allerede. Økte renter vil trolig redusere boligprisene, og dermed gjøre arbeidsfolk, de som eier sin egen bolig, fattigere. Det vil også bidra til en styrket kronekurs slik at arbeidsfolka må dempe sine allerede beskjedne lønnskrav. I fjor aksepterte de reallønnsnedgang, men ingen god gjerning kan her gå ustraffet.
Og husk: Renteøkninger er solide, feite og fine kostnader (inflasjon). Kostnadene ved alle utestående betalinger, alle varelagre, alle leasingavtaler og alle halvferdige bygg øker desto mer renta stiger.
I siste instans ødelegger rentehevinger for norsk næringslivs evne til å overleve og blomstre. Alt dette fordi man fortsetter å tro på ulike allmenne økonomiske lover som åpenbart bare er gamle tommelfingerregler og kjerringråd.
Etter at renten er satt opp og folk har blitt fattigere, vil overbærende eliter se fornøyd på sitt verk, og si til seg selv: Vi klarte det. Vi knakk inflasjonen. Nasjonen bør takke oss. Og for å vise hvor gode mennesker vi er skal vi gi stakkarene som rammes av denne kloke politikk, en nett liten trygd.