Bodø Dreaming

Det var en overskrift i en avis som fikk meg til å tenke på unge dager i Bodø. Denne forblåste handels- og finansby som de facto er Nordlands hovedstad. Her løp jeg som barn rundt som barn rundt fra kafè til kafè for å spille på kronesautomater. Kaféer i sin moderne form kom til Oslo med jappetida, men i nord har de vært der i uminnelige tider.

Men avisoverskriften gjaldt ikke Bodø, ei heller noe med mine barndomsopplevelser å gjøre. Det var meldingen om at Taliban kommer til Norge. Et besøk jeg skjønner fint lite av.

Det fikk meg til å minnes at jeg under en øvelse lå i gresset på Bodø flystasjon hvor jeg var utplassert for å hjelpe til med kringvern av flystasjonen hvor de viktige F16-flyene var stasjonert. Den dagen lå jeg i gresset og solte meg i vårsola, da en rasende fenrik kom gående, sparket meg i beina og skrek;

–  Menig Andreassen (!!!), er du ikke klar over at det er atomkrig?

– Nei du, det hadde jeg virkelig ikke fått med meg, svarte jeg da jeg fikk summet meg stående skolerett med mysende øyne inn i den sterke vårsola. Luft, vind, fjell og sol – alt er så mye sterkere nordpå enn det er her sør.

Ikke skjønte jeg hva vi drev på med den gang, og ikke gjør jeg det i dag.

Etter utallige mislykkede fredsmeglingsforsøk i Midt-Østen, feilslått u-hjelp, og katastrofale kriger i fremmede himmelstrøk (inklusive Afghanistan) er det nå på’an igjen.

Hvorfor?

Er det en stor opinion som har reist seg og krevd at vi vender tilbake til Afghanistan, imperiers kirkegård, hvor vi har tabba oss ut før? Ikke vet jeg.

Dette blogginnlegg er ikke noe kritikk av alle de flinke nordmenn som ofrer seg for slike prosjekt. Høyst beundringsverdig er de. Mye bedre mennesker enn jeg noensinne har vært.

I studentdagene var jeg på en lunsj med det formål å samle inn penger til et ungt legeektepar som nyutdannet og nygift skulle hjelpe befolkningen i Mali til å få et bedre liv. En klump i halsen hadde jeg da ga min hundrelapp til bruden med et spedbarn på armen. All ære til de som ofrer tid, penger, helse og i verste fall sine liv på denne type virksomhet. Jeg håper inderlig at de ikke har fått med seg at det i dag er det komplette kaos i Mali.

Likevel, uansett hvor prisverdig målet er, bør den norske regjering virkelig drive med slikt? Hvorfor er Taliban her? Burde ikke Arbeiderpartiet brukt tida si på andre ting? Er det ikke nok nød her hjemme å bales med?

Kanskje er det bare at sånne halvgamle gubber som meg er blitt for desillusjonerte med årene til å tro at noe nytter, men jeg er blitt skeptisk til nytteverdien av selv de mest velfunderte norske fredsanstrengelser i fremmede himmelstrøk i dagens moderne verden.

Bodø har alltid vært en fin havneby, men ble bombet sønder og sammen under andre verdenskrig. Det Bodø jeg kjenner fra min barndom er en etterkrigskonstruksjon. Med både Starfightere og F 16-fly som tok av på en flystripe i gangavstand til sentrum. Under den kalde krigen kunne en heldig forbipasserende om natten høre suset av et kølsvart amerikansk U2-spionfly med lysene av på vei hjem fra etterretningsoppdrag over Sovjetunionen.  Nå er F16-flyene historie. Den kalde krigen er for lengst over, og U2 står på et fint flymuseum i Bodø.

Den militære flyplass har nylig blitt flyttet til Ørlandet. Bodøs politikere har meldt seg ut av storpolitikken, og prøver i disse dager bare å lage en fin by å leve i.

Noe de tydeligvis har en viss suksess med.  De offentlige midlene som Bodø har fått i kompensasjon for tap av jagerfly, og de generelt gode tidene i Nord Norge, har gitt Bodø en ny æra av velstand, luksus og et uteliv som ikke er til å kjenne igjen fra da Menig Andreassen surret rundt i havnegatene en lørdag kveld på slutten av 1980-tallet. I dag har Bodø noen av Norges, og dermed verdens, beste kokker på sine restauranter. I fjor hadde Bodø den sterkeste veksten i prisene på boliger i hele Norge.  Da jeg leste om byens prisrekorder på boliger føltes det som om en ny fenrik hadde sparket meg i skinnleggen: – Nei du, det hadde jeg ikke fått med meg!

Jeg kan bare håpe at jeg får samme fornemmelse av at Arbeiderpartiet får noe ut av alle sine bevilgninger.: 30 unødige milliarder brukes på plasseringen av Regjeringskvartalet, utallige milliarder gis over bordet ved internasjonale konferanser av ulike slag. Og nå skal Taliban få – ikke sitt – ikke vårt – , men norske arbeidsfolk sine penger.

Jeg forstår virkelig ikke hva vi driver på med.  Noen må sparke meg i skinnleggen nok en gang – her jeg ligger i gresset og drømmer om at hele Norge en vakker dag kan bli som dagens Bodø.