Selv i en gretten gammel knoll som min egen, våkner barnet til jul. Uten at jeg klarer å ta helt av som når det synges så skjørt: ’ When you wish upon a star’.
Tydeligvis er også våre eliter sterkt revet med av sesongen. Det er egentlig ikke noe godt nytt på virusfronten, men politikere og Norges Bank regner med at det hele snart er over. Årstalen i Grand Hotels speilsal skal visstnok gå av stabelen i midten av februar. En smule naiv barnetro, preger kanskje mange beslutningstagere i dag?
Fra utgangspunktet i januar 2020 var det egentlig bare to realistiske utfall av denne pandemien:
Det å stenge grensene, eller å la viruset brenne gjennom befolkningen.
Implisitt later det til at vi gjøre det siste. Kina, Japan og andre land som holder grensene stengte kan neppe regne med å åpne opp før viruset er under kontroll og slutter å mutere seg. Det vil ta mange år.
Vi stenger litt opp og ned igjen, men i det lange løp er vår strategi å la omikron, eller nye varianter, brenne. Ja, de fleste av oss kommer til å bli smittet. Det er bare et spørsmål om tid så lenge vi velger å holde åpne grenser til en omverden hvor viruset fortsetter å mutere.
I nasjonaløkonomien betyr det at norsk økonomi vil bli preget av korona i mange år fremover. Først og fremst vil det ramme kultursektoren og de deler av reiselivsnæringen (nordlys-turismen mm) som har gjort seg avhengig av utlendinger på besøk.
Regjeringens støttepakker har både litt feil innretning og er merkelig gjerrige. Når godtfolk rammes av strømsjokk, unødige rentehevinger og nedstenginger, er det ikke så farlig å være litt raus. Det å skulle være så gjerrig mot de rike gir heller ingen mening. Får denne gruppe litt ekstra i lommeboken vil det neppe påvirke deres konsum. Beløpene er så små at det knapt utgjør et nano-sekunds svingninger i saldoen på Oljefondet.
Vi bankfolk er selvfølgelig glad for at mest mulig gis gjennom bedriftene, da det er her vi har flest tapsutsatte engasjementer. Men hvis du ønsker å omstille folk vekk fra bedrifter som før eller siden må gi tapt i kampen mot en evigvarende koronatrussel, er det egentlig gunstig å gi folk skikkelig sluttpakker. Pakker som hjelper dem over i andre næringer som i dag mangler arbeidskraft.
Jeg har lenge hatt en mistanke om at denne regjeringen kommer til å bli for puslete i kampen mot vår tids utfordringer. Med unntak av internasjonale satsinger og et råflott regjeringskvartal (begge til 40 milliarder kroner, eller om lag 8000 NOK per innbygger) later det til at man faller i ‘snilleste gutt i Finansdepartementet’-fellen. Noe sosialdemokrater til alle tider har for vane å gjøre.
På 1930-tallet var Franklin D. Roosevelts New Deal tidvis en fiasko fordi Roosevelt var så bekymret for statlige underskudd. På 1920-tallet i Storbritannia støttet det britiske arbeiderpartiet en altfor stram pengepolitikk, med katastrofale resultater for britiske arbeidere og generalstreik i 1926. En politikkfeil som ble gjentatt etter finanskrisen i 2009, med BREXIT som resultat fra fortvilte briter.
Og min store helt Lawrence Summers gjorde samme tabbe da han var finansminister under President Barack Obama. En finanspolitisk snusfornuft som banet vei for Donald Trumps populisme.
Og nå er vi her igjen.
Det norske statsbudsjettet kommer til å gjøres opp med problematiske 1,5 til 2,0 prosent i oljepengebruk for 2022. Dette er problematisk lite, om lag 100 milliarder kroner lavere enn langsiktige trender for oljepengebruk, gitt dagens handlingsregel for bruk av oljepenger. Dette altså i en situasjon hvor mange arbeidsfolk lider, og distriktene forvitrer med uforminsket styrke. Forstå det den som kan. Det er jo ikke mangel på nød her til lands.
Men regjeringen er ung, og vi kan håpe på mer raushet neste år.
Stram finanspolitikk kommer samtidig som Norges Bank ønsker å gi oss en høyere realrente enn det våre naboland har. Selv liker jeg å tenke på realrenten, det vi på fagspråket kaller ‘R-stjerne’ som en global størrelse som små land ikke rår med, men her er jeg tydeligvis uenig med staben i Norges Bank.
Uenigheten stopper ikke der. Jeg er uenig i prognosene, strategien og virkemiddelbruken også.
Analysene er preget av stor optimisme, med 3,5 prosent BNP-vekst i 2022 – der jeg finner det rimelig å tro på det halve. Noen vekstimpulser fra nedstengingen i mars 2020 mister vi denne gang. Nordmenn vil reise mye til utlandet neste år, uten at vi har noen motsvarende inngang av utlendinger, noe som vil dempe omsetningen i mange norske bransjer.
Boligmarkedene får heller ikke drahjelpen av rentekutt de fikk sist gang, nå som renten heves. Spesielt Oslo-markedet, og dets mange finansielle investorer, får nå nye utfordringer. Med nær null i boligprisvekst i 2022 vil selvfølgelig kredittveksten bli langt lavere enn tidligere antatt.
Den pengepolitiske strategien har lenge vært altfor risikofylt, uten å ta hensyn til hvordan svake grupper rammes. Dette blir en tung vinter for mange barnefamilier.
Strategien til sentralbanken er å være føre var når det gjelder press og inflasjon, men den ender opp med å stramme til i pengepolitikken akkurat i det norsk BNP-vekst snur til å bli kraftig negativ nå ved årsskiftet. Vår sentralbank velger å føre en sterk prosyklisk pengepolitikk uten at kjerneinflasjonen er i nærheten av målet på 2 prosent.
I valutamarkedet er det ikke slik at kronen nødvendigvis styrker seg så mye, men vi løper risikoen for at krona blir ubehagelig sterk neste år. For hva det er verdt tipper jeg en NOK/EURO på 9-blank i løpet av 2022. Gambling kalles denne type høyrentepolitikk.
Men som sagt: DET ER JUL!
Og barnet i meg våkner da også til live i julen. Jeg kan bare håpe at julenissen ikke bare gir gaver til snille barn, men slår av litt for kjente.
Og for all del her er’n.
GOD JUL!