Vel på plass i selveste Bergstaden leiter jeg med lys og lykte etter Johanne for å gi henne noen gode råd på veien nå i førjulstria. Spør forskrekkede mennesker i Røros sin hovedgate om hvor Johanne fra Netflix-serien ‘Hjem til Jul’ har blitt av, før det slår meg:
Selvfølgelig jobber hun overtid i kveld!
I gode gamle dager – altså sommeren 2019 – levde jeg i den villfarelsen at det norske arbeidsmarkedet var velfungerende med harmoni mellom partene i arbeidslivet og en jevn, om enn moderat, reallønnsvekst i vente for de fleste av oss.
Pandemien kom imidlertid året etter, og avslørte noen skjulte sårbarheter i norsk arbeidsliv :
- Vi hadde gjort oss altfor avhengige av billig arbeidskraft fra utlandet. Dyktige øst-europeere forlot sine hjemland for å jobbe i Vest-Europa. Skatteregler oppmuntret dem til å reise hyppig tilbake til sine hjemland. Der hjemme kunne de vente på neste oppdrag fra sine norske arbeidsgivere og reise på dagen med fly, takket være hyppige flyavganger fra Øst til Vest.
- De flinke utlendingene utkonkurrerte norsk arbeidskraft og bidro til færre lærlingsplasser og dårligere vilkår for våre egne erfarne fagfolk. Ingen brydde seg. Antall unge på uføretrygd økte, men hva så?
- Utenlandsk arbeidskraft bidro til økt fortjeneste og at vi opprettholdt den såkalte frontfagsmodellen, hvor industrien setter malen for vår alles lønnsvekst. Dette til tross for at deler av skjermede næringer, som for eksempel helsesektoren, jobbet under stadig større press fra eldrebølgens første krusninger. Men skitt au, disse sykepleierne har jo ikke noe annet sted å gå, så de får bare ta til takke med hva det offentlige tilbyr av lønnsvilkår.
- Her hjemme hadde ‘the gig economy’ vokst seg stor i årene frem til 2019. Nordmenn og utlendinger jobbet på oppdrag, gjerne med skyhøye honorarer, men uten noen fast ansettelse å falle tilbake på hvis de gode tidene skulle snu. Noe de for øvrig alltid gjør.
Men pandemien endret på så mye.
Antall utlendinger fra Øst som ville jobbe i Vest, falt dramatisk. I ettertid er det lett å si at vi aldri burde ha basert oss på den beste arbeidskraften fra Øst-Europa uten tanke på hvilke problemer det skapte i deres hjemland. Tenk deg hvor mye nød vi har skapt i Romania, Polen osv ved at vi har hentet leger mm for å gjøre enkle jobber i Norge.
Nå må vi lære opp våre egne barn til å bli fornuftig arbeidskraft med velordnede arbeidsvilkår. Barn som er så fortvilet over at de ikke kan bli akademiske stjerner at de havner i depressive tanker sterke nok til å påføre dem SLS (Shit Lifestyle Syndrome), med uføretrygd som uunngåelig resultat – før eller siden. Et liv i ‘the gig economy’ er langt mindre forlokkende enn før.
I disse dager prioriterer norske politikere at vi alle skal feire julebord, danse tett og kose oss til langt på natt. Et bevisst valg: Vi berger julebordsesongen, men ofrer helsepersonellets jul. Johanne og hennes kollegaer må jobbe så mye de orker, og mere til! Med mye overtid gjennom hele julehøytiden, og det for andre år på rad! Bare slik kan vi andre kose oss i julestria.
Regjeringen lanserer et stramt statsbudsjett målt i kroner og øre. Men hva hjelper det når de satser på et raust ‘smittebudsjett’ som sprenger kapasiteten i Helse-Norge?
Regjeringen satser på at sykepleierne uansett ‘smittebudsjettets’ størrelse må innordne seg lønnsveksten i industrien til våren uansett hvor store arbeidsbelastninger storsamfunnet påfører dem. Politikerne kan feste så mye de vil, helsepersonell står jo klar til å jobbe overtid helt frem til nyttårsaften.
-Dere søte pleiere må ikke mase. Du vet, noen må jobbe julaften, tihi!
Haken er at vi har ledd av dem før. I fjor var jeg på Fredrik Solvangs Debatten med en direktør i Kommunenes Sentralforbund som smilte godt der sykepleierne tagg og ba om hjelp. Han visste meget godt at tvungen lønnsnemnd ville sikre hans seier ved lønnsoppgjøret, og tvinge sykepleierne til underkastelse. En seierssikker direktør som var fullstendig uvitende om at pandemien kunne komme tilbake.
Nå før jul vil jeg anbefale at vi ikke sender helsepersonell varme lykkeønskninger, men heller bunker med iskald cash, og en uforbeholden unnskyldning for vårens fadese. Beklage hvor lett storsamfunnet har tatt på deres forsakelser. Og en ny beklagelse for at vi fester uten hemninger nå i førjulstria, uten tanke på hvilke byrder vi legger på helsepersonellet vårt.
Jeg ønsker alle hjelpepleiere, sykepleiere, leger, sjåfører, kokker og rengjøringspersonell en riktig god jul, og et fett lønnsoppgjør til våren!
Inntil da får dere kose dere med Johanne & Cos strabasiøse reise gjennom julesesongen, i ’Hjem til Jul 1’, og i ‘Hjem til Jul 2’.
Alt dette skal jeg også si til Johanne når jeg treffer henne i Storgata på Røros. Må bare finne trikkeholdeplassen her først. Hvilket ikke er helt enkelt må du tro!