Inflasjonsteorier som har gått ut på dato

-Jan, du må slutte å skryte av alt du ikke forstår, sa min mamma strengt til meg, da jeg var barn. Men det er dessverre en uvane som er vond å vende. Så nei, ikke forstår jeg så mye av så mye rart, og aller minst av inflasjonen. Men jeg må få lov til å skryte litt av det!

I dag fikk vi overraskende nok en kjerneinflasjon på 1,2 prosent for året til september. Samlet KPI-vekst var 4,1 prosent, drevet opp av midlertidige hopp i energiprisene. Men er det så overraskende at pristallet overrasker?

Da jeg gikk på Universitetet i Oslo (en eller annen gang i det forrige årtusen) hadde vi fire veldig ulike inflasjonsteorier.

Den viktigste var den med troen på at det måtte ha med balanser i økonomiene å gjøre, og spesielt da arbeidsmarkedet. Når det var lav ledighet og stor etterspørsel etter arbeidskraft, ville arbeidsgivere by opp lønningene og dermed også måtte sette opp sine egne priser. Dette var teorier om lønns- og prisinflasjon.  

Motsatt var det selvfølgelig slik at når ledigheten var høy, da burde lønnsveksten være lav.

Troen på disse teoriene ble svekket på 2000-tallet da mange land hadde både lav arbeidsledighet og lav lønnsvekst samtidig.

Den andre hovedretningen var pengemengdeteorier. Hvis pengemengden økte sterkt, var det kun et tidsspørsmål før prisene ville trekkes opp. Men for eksempel Japan har hatt om lag 20 prosent pengemengdevekst det siste året, mens prisveksten har glimret med sitt fravær.

Spesielt i kombinasjon ble resultatene for disse teorier nedslående. Man klarte i tiden før korona å holde lav arbeidsledighet samtidig som det var solid vekst i pengemengden – uten at inflasjonen steg problematisk mye.

Nok en gang var Japan et interessant tilfelle. Med ingen arbeidsledighet og med skyhøy pengemengdevekst har prisveksten holdt seg nær null. Før om årene pleide norske makroøkonomer å avfeie Japans erfaringer som noe spesielt ved orientalske folkeslag. Påstander som bare viser at det vi lærte på Blindernskolen den gang (og det de lærer i dag) på mange måter er ‘Den hvite manns makroøkonomi’. Våre lærebøker er tilpasset det normale (for fem millioner nordmenn), mens det som skjer i Japan er det unormale (for 100 millioner). Sukk!

En tredje teori, en variant av pengemengdetenkingen, var at vi ikke kunne devaluere uten å få massiv prisvekst i Norge. En prisvekst drevet frem av hopp i importprisene som fagforeningene på et senere tidspunkt ville kreve lønnskompensasjon for.  Munnhellet var at det å devaluere var som å pisse i buksa. Du fikk en viss bedring i næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne i det krona vår ble billigere, men dette ble etter hvert spist opp av kostnadsveksten som oppsto i etterkant. En kostnadsvekst drevet frem av at lønnsveksten steg, mens bedringen i produktivitet ble redusert da bedriftene fikk hjelp av den fallende krona.

Men i 2020 hadde vi en kronekurs som var vel 10 prosent svakere enn den var før koronaen kom til landet, det uten at LO krevde store lønnstillegg. Mystiske greier. I fjor var det altså, ingen sammenheng mellom kronekurs og lønnskrav. Det er derfor bare så uendelig trist at Norges Bank ikke gjør mer for å holde på kronekursen svak. Næringslivet kommer til å trenge all den hjelpa de kan få i det grønne skiftet, og LO levde fint med en Euro på 11-12 kroner.

Uten noen god lønns-pris-teori, pengemengdeinflasjons-teori eller ‘pisse i buksa’-teori ender vi opp med den siste teori: inflasjonen blir hva folk tror den vil bli. Det er tross alt forventet prisvekst som er bestemmende både for lønnskrav og for hvilke prispåslag butikkene setter. Men dette er ikke akkurat noen testbar hypotese. Enhver prisvekst som måtte komme kan jo i ettertid bortforklares med at – Ja ja, det var jo dette folk forventet.

Så vi har ingen gode inflasjonsteorier. I hvert fall ikke noen som er allment akseptert av de fleste økonomer, på tvers av landegrensene.

Sukk! Det er så mye jeg ikke forstår. Verre er det at ting jeg trodde jeg forsto, forstår jeg mindre av desto mer jeg lærer!

Men det er gøy å kunne skryte av det!

Og i morgen fortsetter jeg å skryte uhemmet. Da om hvor lite jeg forstår av valutakurser.