Overskriftene i asiatiske medier preges nå av dramaet rundt Kinas nest største boligbygger Evergrande. Et selskap med halvannen millioner boliger under bygging, og om lag 2 500 milliarder kroner i gjeld. Aksjekursen er ned 90 prosent så langt i år, og dets obligasjonsgjeld i dollar prises til ca. 30 prosent av pålydende. Det er åpenbart at markedet her allerede har tatt høyde for en kommende restrukturering, som vil vanne ut eksisterende aksjonærer og påføre debitorer enorme tap.
Mest interessant for norske investorer er ikke dette selskapets ve og vel, men hva det sier om Kinas boligmarkeder, som inntil nylig var så overopphetede at myndighetene gjorde alt de kunne for å kjøle dem ned.
Boligmarkedene har lenge vært ansett for å være den beste investering Kinas husholdninger kunne ty til. Husholdninger med en sparerate på om lag 40 prosent og uten mulighet til å flytte større deler av sine formuer ut av landet, og dermed vekk fra de lugubre og volatile kinesiske børsene.
Boliginvesteringer står for om lag 15 prosent av BNP, men nær det dobbelte med smått og stort skal en tro utenlandske analytikere. En innføring i det kinesiske boligmarked får du her.
I morgentimene i dag kommer det nye dystre meldinger om at også andre boligselskaper er under press. Hvilket får en til å undres over om ikke større deler, kanskje hele boligmarkedet i Kina, står foran en kraftig korreksjon. Bankaksjene faller nå i frykt for at vi står foran en periode med større vansker for bredere segmenter av boligmarkedene, som før eller siden vil påføre bankene unormalt store tap.
For de av oss som fulgte med på den store boligbobla i USA, som kulminerte med Lehman Brother-krisen i 2008, bringer dagens overskrifter vonde minner tilbake.
Før vi kommer så langt må jeg imidlertid dvele litt videre ved ståa i kinesisk økonomi.
Leninistene i Beijing ser ut til å ha satt seg fore både å stramme inn på aktiviteten i det private næringslivet og å begrense ytringsfriheten. Den gigantiske IT-industrien har allerede blitt tøylet, men media skal nå sensureres strengere og all aktivitet på kulturfronten (film, musikk, meldinger på sosiale medier osv.) bes spille på patriotiske strenger. Under slagordet ‘common prosperity’ jaktes det nå på penger fra lokale rikinger, og fra disse fæle utlendingene som utnytter Kina. Noen utslag er absurde: I dag tidlig fikk vi ryktet om at kinesiske analytikere bes unngå å gi prognoser på Yuan-kursen.
Resten av økonomien må sees i sammenheng fordi myndighetene lenge har ønsket å tøyle boligspekulasjonen i håp om at andre sektorer skulle kunne vokse sterkt nok til at samlet BNP-vekst ble holdt oppe. Spesielt i år og neste år, da rekordmange studenter forlater høyskolene (ni millioner per år), er det maktpåliggende å holde BNP-veksten oppe. Ungdomsledigheten er allerede skyhøy.
Nå er det fare for at boligsektoren får sin etterlengtede avkjøling uten at andre sektorers vekst kan oppveie boligmarkedets avkjøling, med nedgang i samlet BNP og et forverret arbeidsmarked som resultat.
Kina kan sikkert makte å berge stumpene og regissere en myk landing. Men det er nettopp her at erfaringene fra 2008 er verdt å nevne.
Essensen av den globale finanskrisen i 2008 var at det startet med en boligkrise noen år før, som smittet over på finansnæringen i tiden deretter. I siste instans ble det en global krise etter at myndighetene tabbet seg ut ved å la Lehman Brothers gå til en ukontrollert konkurs.
Det ser nå ut som vi er godt på vei inn i en avkjølingsperiode i det kinesiske boligmarkedet som vil gi en rekke isolerte, små og store, konkurser, men uten at det oppstår noen katastrofe. Det ser også ut som at det smitter over på finansnæringen ved at de store bankene må ta betydelige tap. Kanskje Evergrande går konkurs. Jeg håper i så fall at det skjer i kontrollerte former.
Men det viktige, helt avgjørende, spørsmål for hvordan det går med verdens nest største økonomi, den som også har stått for halvparten av verdens samlede BNP-vekst siden Finanskrisen, er hvordan myndighetene i Beijing klarer å takle dagens utfordringer.
Med andre ord er ikke det viktigste hvordan Kina har det, men hvordan makthaverne i Beijing tar det!
De kritiske beslutningene blir tatt i lukkede fora vestlige observatører ikke har innsyn i. Vi må vel som alltid bare håpe at de finner en fornuftig vei ut av det, men aldri glemme lærdommen fra 2008. Det kan også gå helt galt.
Vi hadde mye flinke folk i styre og stell i 2008, men de var ikke ufeilbarlige. Skjebnesvangre feil ble begått av våre flinkeste folk med de beste intensjoner. Noe man bør ha i mente når en diskuterer kinesisk makro, og dermed verdensøkonomiens skjebne i månedene som kommer.