I morges tok jeg frem boka mi ‘Vandringer i boligmarkedene’ (2018). Litt artig er det å se at det som var populært for hundre år siden, står seg den dag i dag. Her er et utdrag:
Kapittel 40 Gøy å bo nesten, men bare nesten, på landet
Har du noen gang undret deg over hva magien i The Magic Kingdoms Storgate, Main Street, er, enten den er i Paris, Tokyo eller Orlando?
Altså, hva er det som gjør det så behagelig å rusle midt i gata når du besøker Disneys drømmegate? Svaret er at den er skrumpet, til tre-fjerdedels størrelse av originalen, hvilket gjør den intim og full av atmosfære. Turistene kan se hva som er i butikkvinduene og cafeene – selv om de går midt i gata. Barna kan trygt løpe fritt. Det er jo gågater!
Vi tenker ikke over hvor viktig det er å designe gateplan, parker og plasser når vi vurderer boligmarkedene. Men atmosfære og logistikk er svært så viktig for et vellykket nabolag, og dermed for verdien av din bolig.
I vår moderne tid blir som sagt det å sosialisere seg på kveldstid stadig viktigere, spesielt der hvor kontorjobber preges av innlevelse i et skjermbilde, store deler av dagen. Ikke noe galt i å stirre inn i en skjerm. Jeg gjør det selv med den største glede. Men nettopp derfor er det fint å kunne gå en tur om kvelden.
Min mor var som nevnt fra en fin gate i dronningens København. Fasjonable Hellerup, intet mindre. Gikk tur der nylig. Barndommens minner ble vekket av dufter fra de samme trær, eller type trær, som jeg har vage minner om fra barndomsår. Men det var mer: stemning, atmosfære og karakter. Mye var som jeg tror det var den gang jeg var barn. Danskene er flinke til å ta vare på sine boligstrøk. Mer om det senere.
Hjemme liker jeg å gå tur langs snirklete stier, langs jorder, langs skog og vann. Trenger ikke være uberørt natur. Det er bare fint om det er tegn til tidligere generasjoners bygging. En følelse av å være nesten, men bare nesten på landet. Det er noe med atmosfærer ved småbåthavner, pussige parker, stier og gamle bygninger som gir noe ekstra til naturopplevelsene.
Vanskelig å definere hva det er, men byggverk gir naturområder identitet og karakter. Naturområder som hverken er park eller tett bebyggelse. Noe midt imellom.
I senere år er det småleiligheter i storbyene som har hatt den sterkeste boligprisvekst i Norge. Bomaskiner er i skuddet for de av oss som ønsker en lettstelt bolig, som frigir tid til andre aktiviteter enn vedlikehold og transport.
Fremover tror jeg at småbyer som er i pendleravstand til de store, med mye sjarm og egenart, kan få et oppsving. Disse satellittbyene vil få en strøm av idyllsnyltere som er på vandring vekk fra storbyenes larm og lys, til smalere gater og mer pittoreske boligstrøk. Idyllsnyltere som kan selge sin Oslo-leilighet, kjøpe noe stort i en småby langs Oslofjorden eller Mjøsa, og likevel legge litt penger til side.
Storbyene våre står i fare for å kveles av sin egen suksess. I blokker med småleiligheter blir det mye inn- og utflytting. Finansielle investorer, kommunale klienter og Airbnb kan i sum ødelegge den mest eksklusive idyll.
Ikke alle satellittbyene vil være vinnere. Størst suksess har de som makter å fornye seg, men samtidig ta vare på sine gamle boligmiljøer og borettslag. Dermed utvikles byens sjel til en blanding av noe nytt og historisk. Har vi det ikke selv, vil vi gjerne finne sjel i bomiljøene vi slår oss ned i.
Hvordan får vi til god logistikk, mye sosial kapital og muligheter for naturopplevelser i nabolaget? Jo, ved å bygge hagebyer, nær storbyene og deres trafikale knutepunkter, så klart! Hagebyer med sjel.
Bygge steder som Nedre Grefsens idylliske villaområder. Bygge, ikke rive!
Briten Ebenezer Howard må sies å være grunnleggeren av en hel bevegelse som ønsket å lage velplanlagte boområder, hvor folk både kunne trekke frisk luft og være i nærheten av storbyen uten at det ble for dyrt. Ok da, det er alltid en hake.
For hagebyer i nærheten av storbyer er blitt svært så populære med årene. Ikke alle følger planene i Ebenezers bok Garden Cities of Tomorrow fra 1902, men de fleste er inspirert av denne lille boken og de ideene Englands Town And Country Planning Association skapte, og fortsetter å utvikle.
Stein- og mursteinshus var den opprinnelige byggeskikken, med eneboliger, rekkehus og små leilighetsbygg side om side. En god miks, spør du meg. Og gatene var smale, både for å dempe risikoen til sjåfører som måtte komme kjørende, og for å kunne gi litt Disney-aktig magi til de som er på spasertur i nabolaget.