Da jeg var ung og lovende kjøpte jeg meg et par bukser. Røde diskobukser til 400 kroner. Min mor gråt da jeg kom hjem og fortalte henne hva jeg hadde gjort.
Noe jeg kom til å tenke på da jeg leste om årets inflasjonssjokk. Det er visstnok helt hinsides.
Her forleden tok jeg en tur på et av de dyreste kjøpesentre i Norge. Det var salg i en av kjedebutikkene og jeg skulle nok en gang sikre meg et par bukser. Endte opp med å kjøpe to dressbukser. Betalte 275 kroner per stykk, gjorde jeg. Ok, så er de ikke noe fancy-schmancy. Fine ZOOM-bukser kan man kalle dem.
Tipper at jeg aldri mer trenger å betale 400 kroner for en bukse, slik jeg gjorde i 1980. Selv om jeg skulle runde de 100.
Skal vi tilbake til noe som ligner på 1970-tallet med sterk inflasjon? Intet kunne være mer feil! Tvert imot lever vi i fare for å gi opp håpet om inflasjonen. Noe vi kunne ha gjort for lenge siden. Sannheten er at alt håp om inflasjon for lengst er ute.
På 70-tallet var jeg glad i musikk og film. Den gang som nå. Kjøpte dobbelalbumet Pink Floyds The Wall for 110 kroner da den kom ut i 1979. Spilte den på det dyreste HI-FI anlegg konfirmasjonspengene mine strakk til. VHS-maskin kjøpte jeg også noen år etter, og senere en CD-spiller. Fortsatt jeg bunkevis av kassetter, LP-er og CD-er stuet sammen bakerst i i garasjen. I dag er jo alle mine kulturtilbud strømmet.
En nybil, Audi 80, fikk jeg for første gang da jeg ble sjeføkonom (1994). Det var en fantastisk bil med alle de nyeste dippedutter og dingser. Men den Ford Mondeo jeg kjører i dag er uten tvil en bedre bil. En bedre og BILLIGERE bil. Det til tross for at lønnsveksten i denne perioden har vært god, kronekursen har falt, og momsen blitt satt opp.
Mat er selvfølgelig blitt dyrere siden 70-tallet, men dette har mest med kvalitetsheving av våre matvarer og vårt fortsatt sterke importvern å gjøre. Bare sjekk hva gourmetmat var på 1970-tallet.
Åpner vi for fri import av mat og drikke vil prisene også her rase. Matvareinflasjonen i Norge skyldes regler – IKKE økt pengemengde.
Arbeidsintensive kulturtjenester har åpenbart steget i pris ved billettluken, men under koronatiden har jeg vært storforbruker av de gratisvisninger av ballett, opera og klassisk musikk som lar seg strømme. For de unge vil jeg anbefale Billie Eilish Reading 2019.
Undervisning har også blitt dyrere, men selv liker jeg å følge forelesningene på YALE via Youtube. Helt gratis.
Alt vist på min eksklusive flatskjerms-TV kjøpt i 2014. En TV som har mer enn halvert seg i innkjøpspris siden den gang.
Feriereiser har blitt dyrere, men ikke uten grunn.
Om noen år kommer jeg sikkert til å trenge masse medisiner. Men her er det vanskelig å sammenligne pris da nær sagt alle moderne medisiner er bedre enn de man hadde på 1980-tallet. Mange som døde av kreft og andre forferdelige sykdommer da jeg vokste opp ville med dagens medisinforråd ha overlevd. Det skulle da bare mangle at moderne medisiner er dyrere enn før!
Kjære leser, jeg har en innrømmelse å komme med, hvis det kan bli mellom oss:
Det er få ting jeg gir mer blaffen i enn konsumprisindeksens vandring. Hva den egentlig måler er heller ikke så godt å si. Ikke tar den hensyn til at nye varer kommer til, at gamle blir gratis, ei heller kvalitetsforbedringer som i vår tid er av typen kvantesprang.
Og fra hvilket handlested er disse prisene hentet, butikk (dyrt), Amazon (billigere) eller Alibaba (billigst)?
Ikke at selv dette misvisende oppblåste inflasjonsmål er så skrekkinngytende nå for tida. Selv med en nær rekordsvak kronekurs, null i rente, ekstrem bruk av oljepenger og 3 prosents lønnsvekst i år, er kjerneinflasjonen målt til 1,1 prosent i året til juli.
Jeg glemte å nevne telefoni. I mine første yrkesår brukte jeg mye penger i telefonkiosker. Senere, i 2007, ga jeg 8000 kroner for en banebrytende NOKIA COMMUNICATOR. Samme pris som min mer moderne APPLE kostet i fjor.
Nei, det er ikke inflasjonen du skal frykte, det er heller det motsatte.
Ikke bare at varer og tjenester fortsetter å bli billigere, men at den jobben du selv har blir overflødig. Alle transportarbeidere bør frykte den kommende overgang til selvkjørende biler, fly og båter som kan hente og levere varer og mennesker overalt i Norge. Alle kontorarbeidere bør frykte robo-rådgivere, robo-adokater og robo-journalister. Med andre bør du frykte at din arbeidsplass lider samme skjebne som produsentene av LP, VHS, NOKIA-telefoner og TV-er. Alt forødes av teknologisk fremgang.
For ikke å snakke om skjebnen til de som levde godt av å selge overprisede, gyselige disko-bukser. Den dag i dag er jeg usikker på om mutter’n gråt av prislappen på buksa, eller av hvor stygg den røde cordfløyen var.
Uansett er det ikke inflasjonen, men en fremtid uten behov for arbeidskraft vi bør frykte. Hva gjør vi da?