After the Goldrush


Vel hjemme fra Arendalsuka måtte jeg gruble over hva jeg hadde vært vitne til. Ungdom som nærmest var hysterisk opptatt av klima, nesten som Neil Youngs riddere på folkefesten med bønder og trommeslagere.

De politiske partiene var alle til stede. Både de på Tinget og mange av dem som står utenfor (jeg telte åtte). Temaene var mange, men det var i miljødebattene ting tok litt av. Her var det debatter hvor det det var klare fronter mellom unge og gamle.

Debatter jeg innbiller meg forekommer i mangt et norsk familieselskap nå om dagen. NHO skal være glad for at det ikke er 16 årsgrense for stemmerett.

Alle nordmenn har det samme langsiktige mål (kutt i klimautslipp), men de unge føler med en viss rett at det som er på de voksnes menyforslag er bare småplukk i forhold til hva som behøves. Skal klimaet og artsmangfoldet reddes, må det mye sterkere lut til.

Selv har jeg mistet mye av gløden, der jeg prøver å nå frem med saklige argumenter. Jeg har tydeligvis blitt en av de gamle, tilbakelente økonomene som gjerne konkluderer med at Norge er et lite land som ikke betyr så mye i den store sammenheng. Her er mine snusfornuftige innspill:

Vi må få opp den billige og rene norske olja, ellers blir energiprisene så høye globalt at skitnere energiformer får nytt liv.


Klimamål kan nås ved de underligste virkemidler. For eksempel kan det være bedre å kjøpe opp og legge om driften av en forurensende bedrift enn å boikotte det, eller droppe vedkommende selskap fra Oljefondets aksjeportefølje.

Det må også sies at det grønne skiftet blir enklere desto lavere renta er, og jo svakere kronekurs våre nye virksomheter kan forholde seg til. Den grønne krone blir nok en meget svak og sykelig skapning.

Det offentlige kan bidra med sitt. Vi ville ha hatt mere inntekter å rutte med til å drive klimaarbeid hvis vi kvittet oss med tusen milliarder kroner i statsobligasjoner, som vi i dag betaler for å eie. Det er til å undres over at selv partiet Rødt aksepterer at arbeidsfolk har unødige høye skatter for å kunne sikre oss europeiske statsobligasjoner som vi betaler opptil ett prosentpoeng i året for å eie.

Osv. Ja, sånn går no dagan mine.

Men i sak er det så mye mer vi alle – både unge og gamle, på tvers av partiskillelinjene – kan enes om:

Bygg hurtigtog Stockholm-Oslo via bondeland på Bjørkelangen. Et selvfinansierende tiltak som burde få SV og SP til å omfavne hverandre.

Ha som mål å halvere nordmenns flyreiser til utlandet/Harryhandel. Et tiltak som burde glede både MDG og bøndene.

Vridning av våre utenlandssatsinger fra resultatløse kriger og bortkastede u-hjelpsmidler, men heller prioritere regnskogsfond mm. Til glede for fredsaktivister og naturvernere, samt alle de folkeslag som rammes av våre eliters kaotiske framferd i fremmede himmelstrøk.

En tøffere debatt oppstår når det gjelder selve det å sikre økonomisk vekst, økt materiell velstand og rausere pensjoner. Her er jeg så gammeldags at jeg ønsker meg mer av alt. Men jeg merker meg at de unge vil forsake til den gode sak. Og før eller siden er det de som tar over. Vil de ikke ha økonomisk vekst er det en ærlig sak. Vi er blitt rike nok til å klare oss uten.

Derfor skal jeg ikke stå i veien for mer inngripende tiltak i vår livstil hvis det er det de unge vil ha. Jeg håper bare at det blir så mye økonomisk fornuft i dem som mulig.

Tross alt hadde vår generasjon muligheten til å redde verden da vi var unge, men ble bare så altfor opptatt av jakten på gull og glitter til å ta miljøutfordringene på alvor. Noe vi burde ha forstått der vi satt på studenthybelen og hørte på denne gamle visa.

Neil Young er her på sitt beste. Ingen kan synge denne sang som han gjorde. Ei han selv. Stemmen hans er jo tross alt like gammel som alle oss andre.