Koronapandemien gjorde de fleste prognoser til skamme. Men korona-viruset er bare det tredje i rekken av uventede sjokk vi har fått i senere år. Og årtusenet er fortsatt ungt. Allerede nå bør vi forberede oss på neste krise. Her får du høre hvordan.
Vi startet dette årtusen med en kollaps i IT-relaterte børskurser og investeringer. IT-bobla ble det kalt. Motgiften var sterk kredittvekst som fyrte opp boligprisene. En boligprisvekst som etter hvert ble så problematisk sterk at den la grunnlaget for neste krise: Den globale Finanskrisen.
Finanskrisen viste oss på sin side at det ikke bare spørs hvordan vi har det, men hvordan vi tar det. Myndighetenes apati i oppspillet til krisen høsten 2008 forvandlet en lavkonjunktur til full krise. Sentralbankene verden rundt maktet å rette opp skuta igjen kun ved å raskt senke rentene til nivåer vi aldri hadde sett før.
Katastrofe ble da unngått, men med for rask innstramning i finanspolitikken i årene som fulgte ble konjunkturoppgangen meget svak. Denne svake økonomiske gjeninnhentingen ga også grobunn for populisme i mange land. En populisme som kulminerte i 2016 med Brexit, og med valget av Donald Trump til president i USA.
Trump var da også rask med å sprenge alle normer for budsjettunderskudd. En økonomisk strategi som var svært så suksessrik frem til pandemien slo inn i USA i begynnelsen av fjoråret.
I dag er finansministre flest blitt Trumpianere. Under pandemien har alle sluser i statskassene vært åpne, rentene har blitt minimert, og rekordstore kvantitative lettelser i pengepolitikken er gitt. Gjeldsoppbyggingen i offentlig sektor har i fredstid aldri vært større enn den er i disse dager.
Takk og pris for at det nå skvulper en inflasjonsbølge gjennom den vestlige verden. Uten inflasjon hadde mange nasjonalstater, bedrifter og husholdninger fått sin kredittverdighet nedgradert. Kraftig negative realrenter gjør det enklere for oss alle å fordøye vår høye gjeldsbelastning. Dessverre er inflasjonen allerede på vei ned. De berømmelig astronomiske tømmerpriser i USA, som så mange ‘inflasjonistas’ advarte om ved påsketider, har allerede halvert seg.
Pandemien er altså bare den siste i rekken av sjokk som har rammet vestlige økonomier i dette årtusen. Sjokk som alle har blitt møtt med sterke pengepolitiske stimuli og økt gjeldsoppbygging globalt. I bakgrunnen tøffer de langsiktige økonomiske trender av gårde, med stadig mer robotisering av næringslivet, fallende avkastning på investeringer i modne økonomier, og forvitring av arbeidsstyrken. I fremtiden trenger man ikke bygge nye veier for år redusere køene. Køene dør bokstavelig ut av seg selv.
Men hva gjør vi ved neste krise? En krise som vil komme i en æra hvor våre yrkesbefolkninger faller videre, hvor kunstig intelligens erstatter arbeidskraft, men hvor gjelden fortsetter å stige. Det blir da trolig lite futt i myndighetenes motkonjunkturpolitikk. Deres verktøy er sløvere enn før all den tid rentene forblir lave, og statsfinansene skjøre.
Kanskje noe av det viktigste regjeringer i dag kan gjøre er å fortelle sine befolkninger nettopp det: I klartekst si at det blir stadig vanskeligere for politikere å drive motkonjunkturpolitikk. De bør allerede i dag lage en strategi for morgendagens kompensasjonsordninger mm, som bør være langt mindre omfattende enn de vi har i dag. Neste gang kan tross alt ingen si at krisen/pandemien kom som et sjokk.
Si allerede nå at bedrifter på Oslo Børs får klare seg selv. Kringkasting av denne type fatalisme vil trolig gjøre oss alle mer forsiktig, enn om man fortsetter å tro at myndighetene rydder opp også ved neste krise. Fadesen med Norwegian, som fikk kastet så mye offentlige midler etter seg at ledelsen kunne unne seg en hyggelig bonus finansiert av skattebetalerne, bør være en tankevekker for våre rikspolitikere.
Bedrifter og husholdninger må nå selv ta ansvar og planlegge for å kunne takle nye sjokk. Vi kommer alle til å trenge robuste pandemiforsikringer. Man vet jo aldri når neste pandemi melder sin ankomst.
Myndigheten må hjelpe finansnæringen lage gode allment tilgjengelige forsikringer mot pandemitap. Det er ikke opplagt at privat sektor kan gi oss slike produkter uten subsidier fra det offentlige.
Og de som ikke er fullforsikret må spare mye. En spareiver som vil bidra til å holde rentene minimerte og budsjettunderskuddene store, slik at sparekapitalen suges opp og tas i bruk.
For investorer så er det viktig å holde seg fullinvestert i realaktiva (aksjer og eiendom). Pensjonsmidlenes sikreste død er å plassere dem på kontoer med kraftig negativ realrente etter skatt. Og i dette nye årtusen, som allerede har gitt oss så mange sjokk, er det få ting som er viktigere enn å sikre seg en god pensjon.
Med så lave realrenter som vi kommer til å få overalt i verden blir det dessverre mye feilinvesteringer. Det blir åpning for forførende kvakksalvere og eventyrere til å operere på børs og i næringseiendom. Mange unge kommer til å sette seg i bunnløs gjeld etter å ha spilt bort farsarven og mere til i kryptoverdenen.
Mens vi venter på den neste pandemi er det bare sikre seg som best en kan. Litt på samme måte som vi må forberede oss på en ny vinter, der vi denne helg ligger på stranda og koser oss i sola.