Endringer i rentespillet

Når jeg foredrar om pengepolitikk, drar jeg ofte analogien til det å kjøre bil. Målet for den energiske sentralbanksjefen (bilsjåføren) er å få økonomien (bilen) til å nå en normalitet av vekst i økonomi og kreditt, inflasjon og aktivaverdier (fartsgrensen nås). Ved hjelp av rentekutt (gasspedalen) og renteøkninger (bremsepedal) finstyres farten i økonomien slik at ønsket hastighet oppnås.  

Spørsmålet om rentas vei videre kan stilles på to måter. Enten:

Hvor mye skal renta opp etter hvert som verdensøkonomien normaliseres?

Eller mer fornuftig:

Hvordan skal man kunne få hevet renta akkurat i det den økonomiske veksten går ned, og det til unormalt svake veksttakter?

Saken er den at Goldman Sachs er ute med en analyse denne uka hvor de spår at BNP-veksten i USA i andre halvår av 2022 blir på 1,5-2,0 prosent. Den Amerikanske Sentralbanken (FED) har lovet at rentene først skal heves i 2024, men da må de – hvis Goldman får rett – heve i det veksten i økonomien er ganske så normal. Kanskje i en situasjon hvor dens marsjfart, er under det normale. Heve altså, i en situasjon der man i tidligere år normalt ville ha senket.

Noen humper på veien kan sakke farten i økonomien ytterligere. FED må først avslutte sitt kjøpsprogram for verdipapirer. Et program som er på 120 milliarder dollar i måneden. Trolig kommer de i gang med å nedskalere sine kjøp i begynnelsen av neste år. Den gradvise nedtrappingen av disse støttekjøp til kredittmarkedet innebærer en gradvis innstramning i pengepolitikken. En ny oppblussing av korona kan også senke farten i den økonomiske aktiviteten.

Bør man virkelig øke renten i en slik situasjon?

Vel, dette kan ekspertene krangle om gjennom hele neste år, men det blir uansett neppe mange og store rentehevinger. De som kjøper lange amerikanske statsobligasjoner på 1,25 prosent gjør derfor trolig et godt kjøp, litt avhengig av smitte, og verdensøkonomiens utvikling i tiden fremover.

Med de samme forbehold kan en si mye av det samme om renten i Euro-området og dermed for Danmark, Sveits og Sverige. Euro-landene har en langsiktig trendvekst for BNP nær null, gitt at yrkesbefolkningen er for nedadgående. Tusenvis av europeiske landsbyer og bygder forlates og dør ut i de neste ti-år. Det blir aldri noe mer Wirtschaftswunder. Og uten nevneverdig drahjelp fra USA mot slutten av neste år blir det ingen behov for rentehevinger på det europeiske kontinentet i overskuelig fremtid.

De tyske to- og fem-årsrentene ligger nå nesten et kvart prosentpoeng under ESBs styringsrente på minus en halv prosent. Et tegn på at det fortsatt er vel så sannsynlig med rentekutt i ESB, enn en snarlig heving. En fornuftig prising spør du meg.

Hvilket bringer oss tilbake til gamlelandet. Her skal Norges Bank øke rentene helt solo, uten at jeg helt forstår hvorfor. Det er ingen unormal fart i norsk økonomi, ingen sterk kredittvekst og ingen dramatisk utvikling i boligmarkedene. Vi står foran en litt ruglete høst hvor finanspolitikken skal strammes til, og hvor også vi gradvis vil merke svakere vekstimpulser fra verden omkring. Våre smittetall stiger raskt.

Rentehevinger er bare blitt en fiks idé for norske makrofolk. Norsk økonomi skal bremses ned. Vi får alle bare tilpasse oss til en verden hvor norsk økonomi humper av gårde godt under fartsgrensen.

Hvor bærer det på lang sikt?

Ser vi til Japan som har holdt på med nullrentepolitikk de siste 22 åra, og kvantitative lettelser de siste 20, er det ingen ende. Japanske bedrifter og husholdninger har for lengst mistet tilliten til at sentralbanken kan gjøre noe fornuftig fra eller til.

Dette må Norges Bank lære av. En ny runde med feilslått pengepolitikk i form av unødige rentehevinger vil bidra til å spre angst og apati. Lavrentepolitikken tar da aldri slutt. Aldri uansett.

Folk er naturlig nok urolige for hva nullrentepolitikken sier om samfunnene våre. Det er som om sentralbanksjefen bare setter en stor stein til gasspedalen. En kampestein som får økonomien (bilen) til å yte sitt maksimale, men med kontinuerlig fare for å kjøre av veien.

Et farlig spill vil mange si, men noe jeg må kunne kalle mitt favorittspill.