Do we need another hero?

Det å spise frokost på fasjonable Tjuvholmen er en fin start på arbeidsdagen. Denne bydelen, som i dag består av luksusboliger med ditto standard på alle næringstilbud, men som i min barndom huset hovedkontoret til Akers Mekaniske Verksted – Oslos største industriarbeidsplass på 1970-tallet.

Dette var en tid med krevende industrisatsinger, drevet frem av heroiske industriministre av type Lars Skytøen og Finn Christensen. En tid hvor vi skattet folk hardt for å utvikle mye av vår gryende oljeindustri. For å kunne utvikle sine energinæringer måtte også Norge ta opp mye lån i utlandet, noe som etter hvert avleiret seg som en gigantisk utenlandsgjeld. Vi levde med et kontinuerlig behov for mer dollar – et sug etter mer eksportinntekter.

Men dette er lenge siden, og mye har forandret seg opp gjennom årene. Industrien i alle vestlige land har måttet omstrukturere seg og rasjonalisere bruken av arbeidskraft for å kunne møte konkurranse fra fremvoksende økonomier, og da spesielt Kina. Vi har omstilt oss vekk fra olje og satser nå på det grønne skiftet. Industrien sysselsetter i dag bare ni prosent av yrkesbefolkningen.

Menon Economics har nylig gitt ut en velskrevet analyse om norsk utenrikshandel. Her er det mye godt lærebokstoff om utenriksøkonomiens ve og vel. En rapport som er blitt grundig debattert i media, fordi den påviser at eksporten fra Fastlands-Norge i senere år har vokst ganske så lite.

Men hovedkonklusjonen – som da så mange trykker til sitt bryst – at Norge må eksportere mer ved hjelp av mer industrireising– er helt, fullstendig feil. De briljante forskere kunne faktisk ikke tatt mer feil om de hadde prøvd.

Vi har mer enn nok dollar. Det er altså intet behov for å forsake det gode liv, eller ødelegge naturen, for å skaffe mer. Oljefondet er i skrivende stund om lag fire ganger så stort som det var for ti år siden. Det til tross for at vi har tatt mye oljepenger i bruk for å utvikle Norge og investere tungt i utdanning, næringsliv og infrastruktur.

Hvis du tar vekk disse enorme offentlige investeringene i real-, natur- og humankapital fra begrepet ‘oljepengebruken’, er det svært så måteholden vi er i forbruket av oljepenger. Vi kan godt tillate oss å bruke mer.

Dette er tross alt et fond som skal vokse i takt med verdens aksjemarkeder og dermed dobles hvert 20 år. I 2080 vil det da være mer enn 10 millioner kroner per nordmann.

Eksporten trenger derfor virkelig ikke noen spesielle stimuli. Det er kjempefint at nordmenn selger sine varer og tjenester i utlandet. Nøyaktig like fint som det er at de selger dem hjemme.

Og ja, det er helt supert at folk jobber i industrien. Like fint som at de er lærere og sykepleiere.

Det er dessverre fare for at de beste, mest idealistiske politikere nå virkelig skal rote det til med sin nye giv for industrien. Vi lever i omskiftelige tider, hvor det ikke er så lett å vite hva næringslivet bør satse på. Selv jeg, som tross alt er et selverklært geni, aner ikke hva som blir fremtidens vinnerbransjer i industrien. Best er det å overlate satsinger til markedet. Børsen fungerer i så måte helt utmerket med drøye 50 børsintroduksjoner i fjor.  

De industriprosjektene som markedet sier nei til, bør definitivt ikke politikerne sløse bort penger på.

Styrk gjerne markedets evne til å satse riktig ved å lage sinnrike systemer for skatter og avgifter, avskrivingssatser mm. Støtt gjerne Innovasjon Norge, samt lokale sparebanker, som de minste bedriftene jo er helt avhengige av. Men vær forsiktig med å satse milliarder av kroner på nye industrielle luftslott.

Faktum er at industriens rammebetingelser sjeldent har vært så gode som de er i dag.  Vi har både de laveste rentene og den svakeste kronekursen i manns minne. Oljeprisen er tilbake til over 600 koner per fat. Halleluja!

Den økonomiske politikken bør innrettes slik at både renter og kronekurs holdes nede. I klartekst betyr det at det er bruken av oljepenger som bør tas ned i perioder hvor økonomien skulle bli for overopphetet. La rentevåpenet ligge ubrukt.

Noen savner tidene hvor industrien spilte en større rolle enn den gjør i dag. Men hvis kvaliteten på bomiljøet er avgjørende for Norges fremtidige suksess, er jeg optimist. Bare ta en tur forbi gamle Aker Brygge, spaser over broen som spenner over den gamle tørrdokken til Aker Mek og sett deg på en av Tjuvholmens kafeer. Gelataria Paradis anbefales på det varmeste.

I dag er det ingen Tjuvholmenianere som ønsker seg en ny sveisehall. Her høres det ingen rop om en ny industrihelt.

Eller hva tror du Tina?