I mine barndomsår i USA gikk jeg glipp av storfilmen som dette blogginnlegget henter sin tittel fra.
Men som referanse lever den videre i Sex and The City, i Mannen med den nakne pistol, og nå i den geniale The Kominsky Method på Netflix. Og sikkert i utallige andre filmer og tv-serier.
‘Måten vi var på’ er også ønskedrømmen til mange av oss som lengter tilbake til kontorlivet anno 2019. Meningene er delte om hvordan den nye arbeidsdagen blir. Noen tror alt blir som før, andre tror alt forandres. De fleste bedrifter kommer nok til å se det hele litt an. Fleksibilitet er det nye moteordet i landets HR-avdelinger. Det er for tidlig å konkludere. Åpenbart.
Jeg ser det trekkes veksler på erfaringer fra tidligere pandemier.
Etter svartedauden kastet mange seg ut i hemningsløs festing.
Folk tok det for gitt at livet snart kunne være over.
Det var en tid da det døde så mange leilendinger og fattige arbeidere at lønningene ble presset opp. Livegenskapet forsvant fra de britiske øyer. De som er i glad i slike historier har en tendens til å spå at nå blir det full fest og masse inflasjon.
‘The Roaring Twenties’ (1920-tallet) blir også hyppig brukt som analogi til dagens situasjon. Etter første verdenskrig, og etter spanskesykens herjinger, var vestlige samfunn preget av fest, moro og jazz. Men hovedårsaken til hedonismen lå denne gang neppe i frigjøring fra virus, men i frigjøringen av kvinner som kom i kjølvannet av Den Store Krig. Kvinner som i krigsår forlot kjøkkenbenken for å jobbe på fabrikk, og nektet plent å gå tilbake til sin gamle livsstil når freden atter igjen senket seg.
Men noe likhetstrekk utviklet seg. Etter hvert som folk følte at de gikk fra å leve i etterkrigsår til førkrigsår, tok hedonismen overhånd. Festene i Berlin under Hitlers adventstid sto ikke tilbake i sin dødsforakt for festene under svartedauden.
Folk tok det for gitt at livet snart kunne være over.
Nå er det pandemien som rår, og arbeidsmarkedet oppfører seg tilsynelatende merkelig. Det er mangel på folk i mange bransjer samtidig som det er millioner av arbeidsledige.
Hvordan kan det ha seg?
Fester folk seg til døde?
Blir det ikke masse inflasjon av et så stort misforhold mellom jobbene som lyses ut, og arbeidet folk ønsker å utføre?
Finnes det noen naturlig forklaring på vår tids uro i arbeidsmarkedet?
Svarene på disse spørsmålene, blir avgjørende for hva du tror om pengepolitikk, boligpriser, og aksjemarkedets videre vei.
Her er mine 2 cents:
Vi lever i YOLO-æraen (You only Live Once). Folk fikk satt livet på pause under nedstengningen. Folk ble i fjor tvunget til å stoppe opp, gå en tur i inn- og utmark, og kjenne hvor deilig det er å puste frisk luft. Etter en stund på gjemmekontor kommer tanken om at jobb og karriere kanskje ikke er så viktig som man trodde.
Vi har jo nedbetalt huset og pensjonen er sikret. T-skjorter har vi nok av. Aksjeverdiene har gått til himmels. Rike mennesker trenger tross alt ikke jobbe så hardt. Spesielt virker det å jobbe nærmest meningsløst hvis du vantrives. Kanskje du holdt det gående i 2019 av gammel vane?
Men, og det er her de historiske analogier svikter: I motsetning til ved svartedaud og spanske syke:
Folk tar det IKKE for gitt at livet snart kan være over. Tvert imot vil de leve. Leve i nuet.
Men ikke i nattklubber og trange konsertlokaler, men i natur og i heimen. Glamour er OUT. Hygge er IN.
For arbeidsgivere blir oppgaven fremover å sørge for at folk har det bra på jobben. At de trives, blir behandlet bra, føler seg trygge for smitte, og gleder seg til å stå opp om morgenen. Penger er nok mindre viktig det neste året. Nøkkelen blir å skape en god lagånd på arbeidsplassen. Da tror jeg folk flest vil ønske seg tilbake på jobb, om enn ikke fem dager i uka.
Lediggang er tross alt roten til alt ondt. Både for fattig og for rik. I min alder (56) får du i hvert fall lyst til å jobbe med mer meningsfulle oppgaver, desto kortere tid du har igjen av karrieren.
Hva som er almen inflasjon og hva som er strukturelle skift i etterspørselen er ikke så godt å si. Folk flytter ut av byen, og tar med seg de urbane boligprisene til bygda. Det å jobbe i smittefarlige nattklubber må kompenseres langt bedre enn før pandemien brøt ut. Men dette er ikke evigvarende inflasjon. Bare pandemijusteringer av relative priser og lønninger.
Med ett unntak er det neppe noen fare for børskrakk som følge av at folk tar seg en fornuftig pause fra rotteracet; at de stanser litt opp og grubler litt. Unntaket er at sentralbankene kan gjøre noe overilet. Her lever Norge farlig.
Selv har jeg mange gode minner fra årene før korona, men savner ikke stresset om morgenen, eller ‘office politics’ sine mange viderverdigheter. Jeg er en av de som ikke ønsker meg tilbake til ‘Måten vi var på’ før korona.
Har også fått øyene opp for hjemmekontorets uforutsette gleder. Blant annet kan jeg finne frem gammel musikk jeg visste om, men som jeg dessverre aldri har lagt så mye merke til. Blant annet oppdager jeg nå Barbara Streisand.