Idyll

Norges Banks siste Regionale Rapport var en like velkommen solstråle som de vi har opplevd å kunne nyte i det meste av Norge nå på forsommeren. Bedriftene gleder seg til å åpne opp igjen, og nyansette flere. Investere mer vil de også gjøre.

Men ingen solskinnsdag uten varsler om fremtidig regn. Det rykker i rentefoten til så mange som ønsker seg at rentene skal stige. Allerede lenge før arbeidsledigheten er tilbake på samme nivå som i 2019, ser flere analysebyråer for seg at Norges Bank skal heve rentene, og det nokså alene, med et fullt prosentpoeng eller mer de neste par årene.

En skulle nesten tro at det var et samfunnsproblem at økonomien hentet seg inn igjen etter det verste tilbakeslag siden krigen, med skuffende sterk nedgang i BNP for Fastlands-Norge så sent som i første kvartal i år.

Som sagt har vi i år unormal høy arbeidsledighet, og kjøpekraftsnedgang for lønnstagerne. Svært velkomment vil jeg si det er om bedriftene nå snur om og satser igjen!

Men gjeninnhentning er ikke konjunkturoppgang. Det er ingen fare for noen varig overopphetning. De prisimpulser som nå slår gjennom i store deler av den vestlige verden er også kjærkomne da de reduserer fare for konkurs og mislighold av lån gitt av banker før noen av oss ante hva COVID–19 var.

Skulle det være behov for å stramme inn kan en også spørre seg om hvorfor en velger pengepolitikken. Dagens kredittvekst er uhyre lav, og spareratene høye. Bedre vil det være å stramme inn på finanspolitikken (etter behov) slik at oljepengebruken kan modereres.

Tross alt er det via tre hovedkanaler renten har effekt:

kronekurs

boligpriser

kredittvekst

Alle tre kanaler slår inn i realøkonomien på ulike måter, men det en må spørre seg er om Norge virkelig ønsker seg at alle tre påvirkes sterkt.

Kronekursen er fortsatt usedvanlig svak mot sitt historiske (nominelle) snitt. En normalisering av renta med tilhørende normalisering av kronekursen kan gi oss en kronekurs ned på 8-tallet mot Euro.

Boligprisene har vist overraskende sterk vekst det siste året, men det er nå tegn til at feberen gir seg. I Oslo er prisene ned de siste tre måneder, og boligselgere i hovedstaden kan gjøre lurt i å vurdere bud på 10 prosent under prisantydning i dagens marked. Og det før eventuelle renteøkninger melder sin ankomst. Og det er langt ned til normale nivåer på boligprisene, hvis det er dit vi ønsker oss.

Kredittveksten er som sagt beskjeden, hvilket tyder på at det ikke blir så mye futt i tiden etter at gjenåpningsfestene har stilnet. En fornuftig sentralbanksjef skuler frem til 2023, når han skal sette høstens rente.

Dessverre ser det ut som om Norges Bank har malt seg inn i et hjørne hvor den må respondere på forbipasserende sterke økonomiske nøkkeltall. Torsdag får vi nye skrekkinngytende inflasjonstall, som gir rentehaukene vann på mølla – får brannalarmen til å gå i seddeltrykkeriet.

Selv forstår jeg ikke hvorfor folk maser om renteøkninger her til lands. Nu går det så meget bedre, men med fortsatt altfor mange ledige hender og konkurstruede bedrifter.

I både USA og i Euro-land ser man for seg en renteheving tidligst i 2024. Det til tross for at de har sterkere økonomisk gjeninnhentning enn vi har. De har valgt en annen strategi.

Politikkfeil i sentralbanken vår seiler faktisk opp som en av de største truslene norsk økonomi nå står ovenfor. Med unødige mange konkurser i et næringsliv som har fått sin soliditet kraftig svekket av pandemien.

Men jeg må slutte å minne mine lesere om alt jeg ikke forstår. Det er tross alt sommer – det er sol. Ikke skal jeg ødelegge for din nytelse av idyll.