Sentralbanktantene

Studier av finanskriser viser at sentralbankene har hatt et overraskende stort ansvar for at det gikk som det gikk.

Den utløsende begivenhet for finanskrisen høsten 2008 var eksempelvis britiske myndigheters avslag på søknaden til den britiske banken Barclays om å overta skakkjørte Lehman Brothers. Et avslag gitt av myndigheter som inntil da var så stolte av sin ‘light touch’ til regulering av finansmarkedene. Nærmest som om de oppmuntret til den forutgående spekulasjonsbølge.

Det var dette omslaget, fra å oppmuntre til spekulasjon, til det å stenge ned, som ga oss finanskrisen. ‘The old lady of Threadneedle Street’ hadde feilet!

Nærmest en barnebursdag verdig hvor tantene syntes det er så moro at barna løper fritt rundt omkring i huset før hele veggreolen truer med å bli revet ned av de ivrige krabater. Hvorpå tantene skjeller ut de små for alt det gale de har funnet på. Får dem til å sitte stille.

Så der har du det. Oppførte finansfolk seg som tanketomme barn i 2008? Ja visst! Men var det de som utløste finanskrisen? Nei, det ansvaret må sentralbankfolket ta, helt og holdent.

Da koronapandemien kom skyllende inn over den vestlige verden, var imidlertid sentralbankene raske med å unngå å gjøre samme feil som i 2008.

Den amerikanske sentralbanken valgte å både senke renten til null, slutte å stole på prognoser (som jo ikke har vist seg å ha så stor verdi), og støttekjøpe verdipapirmarkedene for alt det er verdt.

Og de gjør virkelig alt de kan. Til hoderysting fra erfarne amerikanske makroøkonomer som Lawrence Summers, kjøper de fortsatt store mengder boliglånsobligasjoner. Det til tross for at boligmarkedet i USA er brennhett, med to-sifret prisvekst i de fleste byer og bygder det siste året.

Det hele kan minne om en hysterisk tante, eller en onkel Jeremy Powell, som prøver å blåse liv i en daff bursdagsfeiring for femåringer.

Så der har du verden av i dag: En konjunkturoppgang som holdes i live av et næringsliv som må kontinuerlig oppmuntres av sentralbanktanter til å ta mer risiko.  

Bakteppet for sentralbankenes desperate stimuli er en vestlig verden med et kostnadsmessig konkurransesvakt næringsliv. Land med aldrende, og tendensielt fallende befolkninger, som trenger stadig større stimuli for å kunne ta risiko, sysselsette folk, og satse på salg i ukjente markeder.

Økonomier som later til å være i konstant behov av økende doser stimuli.

Derfor er det også liten fare for et langvarig tilbakeslag i aksjemarkedene. Skulle børsene krakke må USAs sentralbank bare kjøpe opp nok verdipapirer til at aksjekursene pumpes opp igjen – tilbake til nye rekorder.

Fredagens jobbtall i USA ga oss den største prognosefeil noensinne (266 000 nye jobber i april, mot ventede én million).

Men dette betyr fint lite for amerikanerne. Powell har jo uansett utfall av fredagens tall lovet å gjøre hva som helst for å få økonomien tilbake på fote igjen.

Hvem vet? Kanskje må det mer finanspolitiske stimuli til? President Bidens første pakke på 1900 milliarder dollar var kanskje for lite? I så fall må vi regne med at det kommer mer.

Men for Norges Bank er fredagens tall fra USA store nyheter. Sentralbanken vår har valgt den farefulle sti hvor den skal være først ute av sentralbankene med rentehevinger. Dette til tross for kronekursen er 10 prosent sterkere enn den var for ett år siden. Og jo mer skuffende tall vi får fra USA i år, desto svakere blir dollaren i norsk regning.  

Norges Banks rolle fremover er å unngå unødige krumspring som bare forvirrer deltagerne i næringslivets ulike bursdagsselskap. Også Norge har et kostnadsmessig konkurransesvakt næringsliv, med en aldrende og tendensielt fallende befolkning. Med et næringsliv som trenger stadig større stimuli for å kunne ta risiko, sysselsette folk, og satse på salg i ukjente markeder.

Og Norges Bank må forstå dagens risikobilde. Kredittveksten er skremmende lav nå i vår.

Det er ingen risiko for at folk som jobber på tapperiene, eller andre samlebånd rundt omkring i Norge skal kreve fete lønnstillegg.

Og skulle inflasjonen skremme oss igjen, skal det ikke mange rentehevinger til før kronekursen skyter av gårde, med deflasjon i norske butikker som resultat.

Nei, hovedrisikoen er en for sterk krone, og dermed en svekkelse av vår allerede sykelig svake kostnadsmessige konkurranseevne, som Norges Bank ikke makter å hamle opp med.  

Derfor er det ingen grunn til å forhaste seg med rentehevinger i Norge. Ja, vi kan få enkeltår med ubehagelig høy lønns- og prisvekst, men faren for inflasjon som prosess, med lønns-pris-spiraler á la 70-tallet er nærmest utenkelig. Inflasjonsspiraler som uansett kan kortsluttes med rentehevinger og tilhørende kronehopp.

Av og til er det tantenes rolle å bare la bursdagsselskapene surre av gårde, sittende tålmodig i en krok av stua med årvåkent blikk på at det meste går noenlunde riktig for seg.  Uten å gripe inn, før det går helt galt med sukkerinnholdet til gjestene.

Fester som det i nullrente-æraen er lettere å slå ned på hvis de skulle komme ut av kontroll, enn å stimulere hvis det blir for stille rundt bordet.