Økonomiske strategier etter en krise


-You never let a serious crisis go to waste. And what I mean by that it’s an opportunity to do things you think you could not do before. – Rahm Immanuel

En av de få positive ting som kommer ut av en krise, er at man får en gylden anledning til å revurdere gamle planer og strategier, enten det gjelder smittevern, skattesystem eller rentepolitikk.

USA har lagt om på flere måter. Fremfor å ønske å nå et visst inflasjonsnivå, skal sentralbanken fokusere på den gjennomsnittlige prisveksten over tid. Så hvis inflasjonen ligger under et gitt mål (2 prosent) en viss tidsperiode, skal den tvinges til å ligge like mye (og like lenge) over dette mål på et senere tidspunkt.

Det den amerikanske sentralbanken (enn så lenge) nekter å gjøre er å ta hensyn til statsgjeldas størrelse i sin rentesetting. Å si at man ville gjøre noe sånt ville innebære å ‘monetize the debt’, noe som kunne ha skapt inflasjonsangst hos investorer.

Men det vil nok endre seg etter hvert, bare gjeld og statsfinansielle underskudd blir ubehagelig store nok.

Markedene priser i dag inn uendrete dollarrenter ut neste år, før en gradvis opptrapping kommer – helt til et rentenivå på om lag 2,5 prosent nås mot slutten av dette tiåret.

I den Europeiske Sentralbanken (ESB) har man ikke bare manglende inflasjon å ta hensyn til, men også statsgjeldens størrelse og sammensetning. Hvis du ser på Italia, som ikke har hatt økonomisk vekst de siste 20 år, men likevel tillatt statsgjelden å øke til over 150 prosent av BNP, så er det åpenbart at landets økonomiske helse ikke tåler den minste renteøkning i ESB. En statsgjeld som øker som aldri før takket være rekordstore underskudd i offentlige budsjett i år. En frivol finanspolitikk som ingen ringere enn regjeringen til den tidligere ESB-sjef (!) Mario Draghi står for. Norge må bare ta innover seg at renta i ESB (i dag -0,5 prosent) neppe blir positiv i vår levetid.

Også her hjemme er det lov å tenke nytt. I dag har Norges Bank betydelig frihet til å sette renten etter eget forgodtbefinnende. Slik det da også er regulert i sentralbankloven, og som vår nåværende finansminister er komfortabel med.

Finanspolitikken og pengepolitikken skal fra hver sin kant nå jobbe for å stramme inn overfor husholdningene. Rett og slett gjøre godtfolk så fattige at de tvinges til å slutte å by opp verdien på boliger.

Klokere ville det være å se flere politikkområder i sammenheng, og ta med hele skattesystemet og distriktspolitikken når rentene diskuteres.

Man bør prøve å holde samme rentenivå som i vår naboland, og heller innrette de andre økonomiske virkemidler til å regulere konjunktursvingningene.

Renta bør i størst mulig grad gjøres eksogen – settes i tråd med ESBs rente.

Ikke ved å binde oss til ESB på noen måte, men ved å føre en økonomisk politikk som reduserer trykket på renta vår. En politikk som gir rentesettingen mindre betydning enn før.

Skulle det bli behov for skatteøkninger kunne fjerning av rentefradraget for husholdningene være et enkelt virkemiddel til erstatning for skatteøkninger/renteløft.

For de som har et boliglån på 2 prosent, vil fjerning av rentefradraget utgjøre om lag det samme som å heve boliglånsrentene med et halvt prosentpoeng.

Det vil gi milliardinntekter til statskassen, og indirekte hjelpe til å bedre næringslivets konkurranseevne ved at presset på kronekursen reduseres. Næringsstøtten kan reduseres i takt med at kronekursen faller.

I den grad boligprisveksten er et problem for den finansielle stabilitet, avhjelpes også denne utfordring ved å velge reduksjon/fjerning av rentefradrag fremfor renteøkninger.

Kall det en hybrid av gårsdagens fastkurspolitikk (hvor renta ene og alene ble satt for å forsvare valutakursen), og dagens system med inflasjonsstyring. Alternativt kan det kalles en mild omlegging som gjør dagens pengepolitikk mer bærekraftig i et nabolag med negative renter.

Slik vil næringslivet kunne puste lettet ut og slippe å frykte renteøkninger og kronestyrking. På den annen side vil deres argumenter for store næringslivssubsidier til industri og til landbruk bli svekket. Bøndene driver tross alt en ganske så kapitalintensiv virksomhet , og vil ha stor glede av å unngå varslede renteøkninger.

Utgiftene til statsgjelden på over 600 milliarder kroner faller også, jo lavere renta blir.

I sum burde en slik omlegging av den økonomiske politikken hvor renta holdes lav, og kronekursen dermed svekkes, være musikk i ørene til en finansminister som ivrer etter å stramme inn på statsfinansene, men som gruer seg for hvordan velgerne vil reagere når deres skatter økes.

Og trenger finansministeren flere grep som kan bedre statsfinansene, kunne holde renten nede, bedre konkurranseevnen, og dempe presset i boligmarkedet kan han starte med sin egen hellige ku. Byggingen av et overflødig nytt regjeringskvartal på Norges dyreste tomt. Sløsing i 30- milliarder-kroners-klassen.

Alternativt kan man gjøre det man aldri bør gjøre, men som vi later til å velge i dag : la en krise gå til spille.