Hva amerikansk pengepolitikk forteller oss om vår tids økonomiske utfordringer

Det er ikke lett for en tradisjonell makroøkonom å forstå hvorfor den amerikanske sentralbanken (FED) er så avslappet som den er, med tanke på dagens ganske så V-formede oppsving i amerikanske økonomi, godt hjulpet av gigantiske stimuli i form av føderale underskudd. Her er det klampen i bånn med null i rente og store verdipapirkjøp attpåtil. Det til tross for at sysselsettingen i april ventes å ha steget med om lag én million mennesker. Nye stimulipakker for neste år forberedes av president Joe Biden. Dett er pakker som vil overgå det Roosevelt fikk til på 30-tallet, hvis de lar seg realisere.

FEDs nye pengepolitiske strategi har tre svært så interessante nyvinninger i forhold til det vi er vant med i Europa, men mer om det senere. Først litt om dagens prising.

Skal en dissekere markedet for sikre rentepapirer kan en med fordel se på fire ulike elementer:

  1. De utradisjonelle virkemidler, såkalte kvantitative lettelser (QE)
  2. Den korte renten, Fed Funds
  3. Lange renter, som settes i markedene for obligasjoner
  4. Veien dit. Hvor raskt vil de korte rentene endres slik at de avspeiler det langsiktige ‘normale rentenivå’

I den grad en har behov for å stramme til på pengepolitikken er det naturlig å først ta tak i verdipapirkjøp og andre utradisjonelle inngrep i kredittmarkedene. Trolig er sentralbanken skremt av hvor store virkninger deres nedskalering av obligasjonskjøp hadde mot slutten av 2018 (det såkalte ‘taper tantrum’). Så boligmarkedene skal få lov til å koke litt til – helt uforstyrret.

FED har sagt ifra at de vil annonsere lang tid i forveien når disse endringer skjer. Mange økonomer tipper at disse kunngjøringene vil starte til høsten, og at verdipapirkjøpene gradvis fases ut i løpet av neste år. Nedtrappingen av QE vil vare en stund før renta settes opp.

Derfor er det ikke grunn til å anta at renten økes fra nullpunktet før tidligst sommeren 2023, og sentralbanken selv sier at det trolig først kommer året etter, i 2024. Dette under forutsetning av at inflasjonen tar seg opp nå i andre kvartal. Foreløpig lover sentralbanken å holde renten nær null til 2024, men uten noen garantier mot at de vil endre oppfatning underveis.

Så hva prises inn av renteendringer i årene som kommer? Vel, i en toårsperiode ventes renten å holde seg nær null for deretter å stige radig fra null til om lag 2,5 prosent mot slutten av dette ti-år. Nær det som antas å være den nominelle BNP-vekst i 2030. Et år hvor befolkningsveksten i USA trolig blir nær null, produktivitets- og BNP-veksten rundt ett prosentpoeng, og inflasjonen rundt halvannen til to.

Så der har vi en slags rentebane for FED. Utfasing av QE neste år, renteøkninger fra og med 2023 (eller 24), med en endestasjon på om lag 2,5 prosent mot slutten av dette ti-år.

Whats new?

I fjor la FED om fra å nå et mål på inflasjonen til å ha et mål på en inflasjon på om lag to prosent over tid. Gitt at de har feilet før, og ikke nådd sitt gamle mål, vil sentralbanken nå kreve å se inflasjonen over tid holde seg nær to prosent. Dette er ikke lenger en sentralbank som stoler på prognoser. Gitt at vi har en periode bak oss med inflasjon på rundt halvannen prosent, må inflasjonen da ligge rundt to og en halv prosent de neste par år før rentene kan økes.

Det er også nytt at den amerikanske sentralbanksjefen så til de grader er opptatt av at svake grupper må hentes tilbake til arbeidsmarkedet igjen. Nærmest et eget mål for sentralbanken. En sentralbanksjef som heller ikke later til å la seg skremme av verken dagens budsjettunderskudd i statlige sektor, eller av forslag til nye stimuli for årene som kommer.

Her kan Norges Bank ha mye å lære. Ikke stol for mye på prognoser. Heller ikke er det noe poeng med forhastede renteøkninger. Ei heller er det noen grunn til å ha så stor inflasjonsfrykt på lang sikt.

Det er også lov for nordmenn å tenke nytt. Kanskje også Norges Bank burde vurdere inntektsfordelingen når de setter rentene? En norsk renteheving i dag vil glede de rike og bankene, men være til skade for de unge som har mer enn nok utfordringer i et delvis nedstengt Norge.