Konjunkturenes bølger og trender

Korona-viruset SARS -CoV-2, som trolig oppsto i Wuhan mot slutten av 2019, utviklet seg til en global pandemi med sjokkartede konsekvenser for verdensøkonomien. Kanskje den siste sorte svane (en begivenhet med lav sannsynlighet, men med høy effekt på økonomien) som kan overrumple oss. Koronaen har tross alt lært oss alle at fremtiden er langt mindre forutsigbar enn vi tidligere trodde.

Og det er nettopp overraskelser i form av små og store utbrudd av korona som vi er utsatt for også i år. Noen land stenger ned der andre åpner opp. Og det er aldri helt godt å vite når og hvor vi får nye utbrudd.

Nettopp denne usynkrone gjenåpningen burde glede de som frykter at en global inflasjonsbølge er i emning. USAs økonomiske vekst er antatt å toppe seg i år med en BNP-vekst på om lag 5 prosent, samtidig som India og en rekke asiatiske land rammes av nye virusutbrudd. Det ville ha vært mye mer press på kapasitetsutnyttingen globalt om alle land og byer skulle ha åpnet opp samtidig.

Høykonjunkturene blir uansett neppe som i gamle dager. De fleste økonomer tror fortsatt på en V-formet oppgang bare nok folk blir vaksinert.

Men husk at selv etter at de fleste er vaksinert, vil fortsatt mange bli syke eller dø av korona:

ved vaksinering – som de ikke tåler

ved vegring mot å ta vaksine

ved barn som ikke har lov til å få vaksine

Ingen vaksiner gir 100 prosent beskyttelse. Noe vi alle kommer til å måtte ta hensyn til i hverdagen.

For de som frykter 70-tallets inflasjon er det verdt å minne om at ingen av de strukturelt deflatoriske kreftene som herjet verden før pandemien har avtatt i styrke. Snarere tvert imot! This ain’t the 70s show!

Men du kan jo selv vurdere hva du synes er viktigste nytt når det gjelder fire sentrale områder. Den sykliske bedring eller den deflatoriske trend?.

Eldrebølgen har jo lenge vært i anmarsj. Denne uke fikk vi en gla’melding i form av at antall fødte i Norge steg i forhold til samme kvartal i fjor. Kanskje en positiv koronaeffekt? Men i 165 kommuner gikk folketallet fortsatt ned.

I Kina falt antall fødsler i fjor til en ny bunn på 12 millioner nyfødte barn. Den beregnede fertilitetsrate er på 1,3 (lavere enn Japans 1,4), men gitt den skjeve kjønnsfordeling hvor det fødes om lag 10 prosent mer gutte- enn jentebarn, vil antall jentebarn nær halveres fra en generasjon til den neste. Kina er dermed på vei til å få om lag samme befolkning som USA ved neste århundreskiftet (400-500 millioner mennesker i året 2100).

Nye teknologier i vår globaliserte økonomi fortsetter også å utvikles med uforminsket styrke. Om noe har fjoråret gitt økt satsing på digitalisering og mer utstrakt bruk av roboter til erstatning for arbeidskraft.

Konjunkturelt kan bilprodusentene glede seg over økt salg i Europa (+275 prosent i april fra samme måned i fjor). Men alle tradisjonelle bilprodusenter, deres arbeidere og lokalsamfunn er i økende grad truet av nye teknologier fra nye aktører. Med Foxconn fra Taiwan som den nyeste utfordreren. Bilarbeidere i vesten kommer neppe til å stille store lønnskrav i årene som kommer.

Overkapasiteten i næringseiendom har økt i de fleste modne økonomier, som følge av økt bruk av hjemmekontor samt færre restaurant-, teater-, nattklubb- og kinobesøk. Markedet for konferanser kommer neppe tilbake med samme kraft som før, og antallet forretningsreiser har nok også fått varig mén.

Det viktigste spørsmål du må stille deg er imidlertid om du tror vi lever i verden hvor det er overskudd av sparemidler, med fare for at vi får vedvarende lav kapasitetsutnytting i økonomien rundt omkring? Dette selv i perioder hvor rentene er minimerte og realrentene kraftig negative?

Det var fjorårets hopp i mange lands private finansielle sparerate som ga såpass sterk reduksjon i kjøp av varer og tjenester at myndighetene måtte trå til med rentekutt, skatteletter og utgiftsøkninger slik at de kunne hindre en unødig sterk økning i arbeidsledigheten.

Holder globale sparerater seg høyere enn før pandemien rammet oss, må også myndighetene fortsette å støtte økonomiene sine med større doser stimuli enn tidligere. Og de høye gjeldsgradene til de fleste lands offentlige sektorer tilsier at slike stimuli må komme i form av vedvarende lave renter.

Når det blåser på havet, er det lett å se syner. Det man tror er hai- og delfinfinner viser seg bare å være bølgetopper. Noe sånt er jeg trygg på at de fleste inflasjonsfarene i vår også vil vise seg å være.

Fata morgana som lite sjøvante folk ofte får når de er redde for fremtiden.

Men når havet stilner og verden vender tilbake til en normal hverdagen, vil den ganske sikkert bestå av manglende vekstimpulser fra privat sektor til en aldrende befolkning med mer enn nok gjeldsfinansiert eiendom å bekymre seg for.   

Den nye normale hverdag – det stille hav – blir tuftet på evigvarende minimerte nominelle renter.