En ny jappetid i emning?

Jeg fikk ikke vært med på jappetida på midten av 1980-tallet.

En festlig tid preget av norgeshistoriens første frislipp i kredittmarkedene. Alltid lurt på hvordan det måtte føles plutselig å få kafe-kultur, luksusbiler og utenlandsferier – alt finansiert med lån fra ekstravagante banker. Å kunne feire seier i Melodi Grand Prix for første gang.

Jeg har ofte lurt på hvordan våren 1985 måtte ha fortonet seg. Men jeg slipper visstnok å leve i uvisshet så mye lenger. For skal en tro de fleste makroøkonomiske prognosegivere så står Norge foran en ny jappetid.

Den prognostiserte veksten i treårsperioden 2021-23 er helt på høyde med hva den var under jappetida. Korona er snart bak oss. Pandemien kom og gikk som en tyv om natten. Til neste år blir det party. Vorspielet starter visstnok allerede i sommer.

Ikke at dataene understøtter en slik prognose. Varekonsumet i årets første kvartal falt gjennom kvartalet med 3,4 prosent. Dette etter et svakt desember (-1,4 prosent)

Selv har jeg liten tro på disse prognoser. Men det har kanskje noe med alderen å gjøre. Jeg har holdt på med makroprognoser i over 30 år, og får ikke lenger noe adrenalin-kick av å åpne Norges Banks siste strategirapport. Får heller ikke så mange tilbud fra Ferrari, BOSE eller Hydrolift i postkassa lenger heller. Er blitt for gammel til det. Algoritmene som har lært mine vaner å kjenne fra ulike sosiale media tilbyr heller giktkremer, gebiss og helsekost. Sånn er det å bli 56 år gammel. Bør heller ikke drikke pils sies det. Ingen over 50 år bør tømme i seg halvlitere i en nyåpnet uterestaurant, skal en tro min lege.

Men tilbake til prognosene. De fleste makromiljøer spår som sagt den sterkeste konsumveksten siden midten av 1980-tallet. Opp 15-20 prosent i årene 2021-23. En selvfølge etter at privat konsum falt med hele 7 prosent i fjor!

I nasjonalregnskapstermer dreier samtalen seg om hva slags sparerate folk kommer til å ønske seg i årene fremover. Med strenge boliglåns- og forbrukslånsforskrifter, og en gradvis aldrende befolkning, ville jeg ha satt mine sjetonger på at spareraten holder seg høy – helt uavhengig av om renta er positiv eller ei.

Korona-sjokket i fjor har jo vist oss alle at fremtiden er usikker.

Norges Bank gjør klokt i å avvente hvordan festen utarter. Slik da også erfarne sentralbankfolk i andre land later til å gjøre.

Årtes lønnsoppgjør gir heller ingen støtte til konsumfesten, med svakt negativ kjøpekraftsutvikling for folk flest. De lave rentene gir noen stimuli til økt forbruk, men renten har vært nær null i ett år nå. Det er neppe noe særlig mer futt igjen fra fjorårets rentekutt.   

Nei, jeg klarer ikke tro på noen ny jappetid. Tror ikke på at det i sommer vil bli noe stort behov for å kjøpe nye klær, sportsbiler, dippedutter – eller sterkt ønske om å kaste seg på safariturer for den saks skyld.

Tiden vil vise.

Jeg har imidlertid to saklige argumenter for min relative pessimisme. Det første er demografisk. Norges befolkning vokser fint lite, og nær sagt all vekst er i eldre og mer satte aldersgrupper.

Det andre er fra kredittmarkedet. Der kredittveksten under tidligere kjøpefester har vært eksplosiv, er den problematisk lav i februar i år. Kanskje det bare var en dårlig måned for bankene, men jeg er bekymret for at vi vil se den samme svikten i låneetterspørselen her på berget som vi på nyåret ser i USA og Euro-landene.

I det hele tatt klarer jeg ikke bli så veldig bekymret for at ting tar av etter at Norge gradvis åpner seg opp igjen til en ny normal hverdag, men det ryktes at jeg har vært for pessimistisk før…

Vi skal selvfølgelig åpne opp samfunnet og leve på en eller annen normal måte. Ikke en hverdag ‘etter pandemien’, men en hverdag hvor vi har lært oss å leve med basseluskene. Og det for all fremtid.  

Vel, tid for min daglige utskeielse – en kopp kamillete!