En britisk renessanse?

– Det er alltid en mulighet for en ny renessanse, er et gammelt jungelordtak blant historikere.

Med det menes at der gamle storheter opplever kriser av ulike slag, er mulighetene gode for ny vekst på et senere tidspunkt. En ny vekst hvor folket henter frem det beste fra fordums høykonjunktur, og får til en fornying av næringsvirksomhet og kulturliv, som skyller inn en æra med velstand og fremgang i storpolitikken.

I årene frem til 2007 opplevde britene gode tider med sterk økonomisk vekst og gode statsfinanser. Det var ikke imperiets ‘Rule Britannia’, men det mer moderne ‘Cool Britannia’ som var slagordet til unge dynamiske briter i verdens ubestridte finanssentrum: London. Et nav for global finans med hopetall av daglige flyvninger til New York, Hong Kong og Shanghai.

Britenes unike posisjon, som kanskje den mest dynamiske økonomi i EU, var unik. En dynamisk økonomi, åpen for nye idéer fra hele verden, med tilhørende risikovillig bankvesen. Et land kjennetegnet av stor samhandel med fjerne kontinenter, som ga stor økonomisk suksess i de år hvor ukritisk globalisering preget tidsånden til de herskende klasser i de fleste land.

Men finanskrisen 2008 rammet britene hardt, ruinerte deres banker, og ga støtet til en innstramningsbølge i offentlig sektor. Nedskjæringer i offentlige tjenestetilbud rammet mange sårbare småbyer hardt.

Den økonomiske veksten tok seg opp igjen etter en stund, men tidsånden var endret. Fremmedfrykten økte, og populister fikk fremgang. London reiste seg, men uten at velstanden her smittet som før over på resten av økonomien. Forverrede levekår i fattige industribyer, som ble overbelastet med ressurssvake innvandrere, skapte grobunn for den misnøye som senere skulle gi støtet til Brexit. En selvdestruktiv nasjonalistisk bevegelse som gjorde at mange hardt arbeidende europeere reiste hjem, da de ikke følte seg velkomne på de britiske øyer lenger. Globalisering havnet i miskreditt.

2020 ga britene nok en knekk ved at de ble særskilt hardt rammet av koronapandemien.

I dag er britisk økonomi på størrelse med hva den var på begynnelsen av 2008. Statsgjelden har i årene siden finanskrisen økt med nesten 20 000 milliarder kroner, og rentene i sentralbanken er for lengst satt nær null. I år gis det heller ikke lønnstillegg til offentlige ansatte utenfor den kritisk viktige helsesektoren. En underbemannet helsesektor som nå tappes for utenlandsk helsepersonell som vil flytte hjem til EU, nå som britene har kastet loss fra EU for å seile sin egen sjø.

Enn så lenge har de fleste britiske kommentatorer beholdt sin ‘stiff upper lip’, og prøver å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Storbritannia var tidlig ute med å tilby vaksiner mot COVID 19 til befolkningen, og hele nasjonen samler seg nå i kampen mot den medisinske fiende.

Politikerne kjører videre med gigantiske underskudd på statsbudsjettet (15-20 pst av BNP), og sentralbanken vurderer nå å ta i bruk negative renter for å kunne hjelpe til.

Det norske finansdepartementet, som enn så lenge har satset på normalisering av aktiviteten i norsk økonomi fra og med sommeren av i år, bør merke seg at det britiske statsbudsjett baserer seg på at næringslivet vil preges av kampen mot korona ut hele tredje kvartal. Også her hjemme, hvor vi har kommet tregere i gang med vaksineringen enn det britene har gjort, kan næringslivet trenge ulike støtteordninger til langt utpå høsten.

Hvorvidt britene noensinne kommer tilbake til positivt lende igjen med rentene er ikke godt å vite. Jo lengre det drøyer før en ny renessanse melder seg, desto større byrder må pengepolitikken ta. Og jo mer forgjeldet britene blir, jo mer vil selv den minste renteheving svi. En kan spørre seg om de britiske renter noensinne kan komme tilbake igjen til positivt lende, hvis underskuddene i den offentlige sektor bare fortsetter inn i evigheten.

Det avhenger av om vi får en britisk renessanse. En renessanse som er sterk nok til å bære en dramatisk tyngre gjeldsbyrde, og det i eldrebølgens æra.

Ikke så lett å få øye på i dag, men hvem vet?

Det kommer vel alltids en renessanse.