The world is changed. I feel it in the water. I feel it in the earth. I smell it in the air. Much that once was is lost. – Galadriel, LOTR
I Jacksons filmtrilogi Ringenes Herre er det en liten bondegutt som finner den største skatten av dem alle – i form av en liten gullring. En gullring som gir ham evig liv, men som samtidig fortærer ham innvendig. Får han til å glemme alt som er viktig i livet.
Nå som vi passerer 200 000 arbeidsledige nordmenn med god glid, er det fare for at vi lider noe av den samme skjebne med økonomenes fokus på oljepengebruk. Oljefondets saldo må beskyttes.
Vi glemmer hva som er viktig: Menneskene som gjorde Norge økonomisk sterkt. Folk som i dag har det vondt.
Dårlig økonomi er det også all den tid det er mennesker – ikke fond – som skal stå for mesteparten av våre inntekter også i fremtiden. Lidelser med langsiktige økonomiske skadevirkninger får pågå samtidig som vi knuger på en sekk av penger.
Dette pengefokuset er ikke til å tro, og ingen andre land har det. I festtaler og i regjeringens langtidsprogram blir det brukt en ufattelig mengde spalteplass på fortellinger om hvor viktig humankapitalen er, i forhold til finanskapitalen vi bygger opp i utlandet og på Oslo Børs.
Men her står vi midt i en pandemi med degging for, beskyttelse av, og tilbedelse til saldoen på vårt oljefond. My precious.
For å glede de lokale Onkel Skruer, hvis daglige høydepunkt er å sjekke saldoen på gullklumpen vår, kommer det her noen beroligende ord.
For det første er det å bruke tre prosent av oljefondet en ganske så konservativ hovedregel – gitt at vi bruker null komma null av statens øvrige finansielle formue. Hvis målet var å bevare de reelle verdiene til den norske stats finansformue, noe jeg tipper var intensjonen den gang handlingsregelen ble utformet, burde man tatt med saldoen på det gamle Folketrygdfondet (Statens Pensjonsfond Innland) og verdien av statens direkte eierandeler i børsnoterte selskaper samt statlige foretak som Statkraft, Statnett og Norfund.
Det å bruke tre prosent av bare porteføljens hoveddel er en meget konservativ uttaksregel.
En bør også ta hensyn til statens realinvesteringer. En god del av statsbudsjettet går med til å gi barna våre en bedre infrastruktur enn vi har i dag. Penger som jo ikke er (for)bruk av oljepenger, men omdisponeringer – trolig til det beste for barna våre. Spesielt nå som mange av våre rentebærende papirer ikke lenger bærer noen rente.
Men som sagt er hovedspørsmålet om selve regelen har mistet mye av sin relevans, nå som private nettofinansinvesteringer har skutt i været.
Vår tids finansielle utfordring er at det er for mye sparekapital i de aldrende vestlige land i forhold til fornuftige låneformål i næringslivet og i husholdningene. Selv til null i rente spares det som aldri før i våre modne økonomier:
Hvert land burde egentlig ha et selvstendig ansvar for å ikke overbelaste kapitalmarkedene globalt med sparemidler som de ikke klarer å ta i bruk innenlands.
Kan vi ha en handlingsregel som er uavhengig av privat sektors finansielle sparing? I alle andre land lar man de de offentlige underskudd ese ut, når privat sektor øker sin finansielle sparing. For hvis ikke midlene suges opp av det offentlige, må de veltes ut i internasjonale markeder hvor rentene tidvis er negative.
Gollums prosjekt endte i fiasko (spoiler). Både han selv og ringen ble fortært av flammene.
Det er tre måter vi kan lide samme skjebne. Det første er et godt gammeldags børskrakk. Noe som gjerne kommer etter et dramatisk omslag i pengepolitikken fra overdådig generøsitet – til ny moralistisk stramhet. Den skal vi nok klare.
Verre er det hvis rentens små skritt ut i negativt lende blir til store klyv, med tre til fem prosent negative renter rundt omkring i verden. Men også dette fikser vi, gitt at obligasjoner i dag utgjør mindre enn en tredjedel av oljefondets verdier.
Den tredje fare kan ruinere oss: Hvis våre midler i utlandet blir beslaglagt. Det lenge etter at vi er blitt bitt av den gollumske basill, knugende på vår pengesekk, etter at vi har latt befolkningens kunnskaper og arbeidskapasitet forfalle.
Da salige John Maynard Keynes tegnet grunnlaget for vår tids finansielle system i 1944 så foreslo han at land med kroniske overskudd i utenrikshandelen skulle se sine fordringer beslaglegges av det internasjonale samfunn. Han ble nedstemt, men idéen lever.
Er det ikke bedre, og sikrere, å utvikle norske byer, bygder og distrikter enn å spre midlene langt utenfor norske grenser, hvor ingen norsk rettsinstans vil nå frem ved neste internasjonale storkonflikt?
Verden er forandret. Vi merker det i jord, i vann og i luft. Men det er ingen grunn til at vi skal slutte å være oss selv, med vår norske forkjærlighet for å hjelpe våre arbeidere og lokalsamfunn til å bli sterkere og bedre enn de er i dag.
Vi må bare ikke la oss bli hypnotisert av pengesekken vår. Det er tross alt bare penger.