Fokuset må holdes på arbeidsmarkedet

Få spørsmål er viktigere enn hvor mye fart det blir i produksjon og sysselsetting i tiden fremover. Inflasjonen er det ikke så farlig med, bare vi får nye arbeidsplasser.

I USA går det en debatt om de nye finanspolitiske stimuli på 1 900 milliarder dollar, eller drøye 4 prosent av BNP, vil få økonomien til å koke over.

Min ledestjerne i slike spørsmål, den forhenværende finansminister Lawrence Summers er usikker, men anser faren for at dette blir vel mye tran for å være stor.

En slik raushet fra finansministeren i en økonomi med bare 6,3 prosent arbeidsledighet kan skape mangel på nøkkelpersonell, flaskehalser i produksjonen, og en kraftig inflasjonsbølge. Den nye regjeringen til Joe Biden er imidlertid mer avslappet når det gjelder faren for uønsket prisvekst. Summers mange kritikere påpeker at han selv gjorde motsatt feil, og kjørte for stramt da han var i finansminister i 2009. Han førte i sin tid stram finanspolitikk selv med en arbeidsledighet på 9 prosent.

Mye av stimulien kommer i form av engangs-sjekker. Mange vil trolig spare store deler av disse midlene. En studie av fjorårets utdeling av ‘helikopterpenger’ viser at 40 prosent ble spart. Viktigst av alt: Verdensøkonomien preges av langsiktige deflatoriske trender knyttet til teknologier, globalisering og en kontinuerlig forvitring av fagforeningenes makt. Litt ekstra penger endrer ikke tunge langsiktige trender.

Ting tar neppe helt av i år. Gjenåpningen av økonomien i de fleste land vil nok gå gradvis, i rolig tempo, hvor mange er litt skeptiske i de første månedene etter vaksinasjon, og avventer situasjonen, selv etter at myndighetene åpner opp alt igjen. Det blir ingen voldsom rekyl i økonomisk aktivitet bare vi får halvparten av befolkningen vaksinert. Unger får jo ikke vaksine i år. Familier vil ta det med ro. Man vet jo aldri når og hvor neste hissige korona-mutasjon popper opp.  

Og skulle det bli så fullt på restaurantene at det oppstår litt inflasjon, er det bare en hyggelig bivirkning av normaliseringen. Mange bedrifter har så slunkne kasser at en periode med superprofitt bare er av det gode.

Overført til makrotall er arbeidsmarkedet syretesten på hva økonomien tåler. I USA er det ti millioner færre sysselsatte i dag enn det var på denne tiden i fjor.

Her hjemme burde vi spørre oss selv hvor lenge det vil ta før sysselsettingen i Norge kommer tilbake til samme nivå som i februar 2020. Ikke mase om behovet for innstramninger i penge- og finanspolitikk.

I fjerde kvartal 2020 var det 1,9 prosent (53 000) færre jobber i Norge enn det var i samme periode året før. I samme periode falt antall ledige stillinger med 5 000. Selv med et solid oppsving i økonomien i andre halvår i år kan norske arbeidstakere måtte vente til 2023 før vi er tilbake der vi var før pandemien brøt ut. Derfor har jeg lenge ønsket meg større raushet i finanspolitikken, mindre mas om behovet for rentehevinger, og en gradvis svakere kronekurs. Finansminister Jan T. Sanner må ikke bli vår Larry Summers.

Ok. Ingen vet hvor raskt økonomien åpnes opp igjen, eller hvor kraftig rekylen i økonomien blir. Jeg skjønner det. Men det er relativt liten fare i å bruke litt for mye penger nå såfremt man gjør det som engangsutbetalinger som ikke belaster budsjettene i senere år.

2022 bør bli det store normaliseringsåret, men for inneværende år er det lett å bli skuffet over den økonomiske utviklingen. Mange av de tjenestene vi skulle ha konsumert i løpet av 2020 er borte for alltid. Jeg reiser ikke på tre utenlandsferier i 2022 for å ta igjen det tapte. Ei heller klipper jeg meg fire ganger ekstra for å hjelpe frisøren min tjene inn igjen det han mistet av inntekter i koronatiden.

Gradvis kommer vi alle tilbake til normalen. Til en eller annen form for normal arbeidsledighet, inflasjon og rente.

Det tar bare tid, penger, null i sentralbankrente og en raus finanspolitikk – både hjemme og ute. Vi får bare stimulere i vei så lenge det tar før sysselsettingen igjen er normalisert.