En septemberkveld i mitt kjære Voss kaster jeg meg ut i leiebil for å rekke nattoget fra Bergen til Oslo. Harvende av gårde på usikker vei, gjennom rasfarlig terreng i regn og vind rekker jeg så vidt frem til Bergen hovedbanestasjon. Hvor jeg endelig kan slappe av i min deilige sakrale sovevognskupé. Nattoget er langt å foretrekke fremfor siste fly ut av Flesland.
Denne uke fikk vi en meget dyster Perspektivmelding for norsk økonomi. Barna våre får det visstnok tøft.
Men togentusiaster øyner håp. Det er jo nettopp mangelen på økonomisk vekst, med tilhørende negative realrenter som burde åpne politikernes øyne for en ny verden full av muligheter. Man kan bygge og investere. Gjøre kvantesprang når det gjelder det grønne skiftet, og endelig få satt opp et bærekraftig jernbanenett.
Det at Norge før eller siden skulle havne i en situasjon hvor den økonomiske veksten ebber ut, med negative realrenter var kanskje uunngåelig. Eller som John Maynard Keynes sa det:
I feel sure that the demand for capital is strictly limited in the sense that it would not be difficult to increase the stock of capital up to a point where its marginal efficiency had fallen to a very low figure. This would not mean that the use of capital instruments would cost almost nothing, but only that the return from them would have to cover little more than their exhaustion by wastage and obsolescence together with some margin to cover risk and the exercise of skill and judgment. In short, the aggregate return from durable goods in the course of their life would, as in the case of short-lived goods, just cover their labour costs of production plus an allowance for risk and the costs of skill and supervision.
I dag er realrentene i de modne kapitalmarkedene på ganske stabile minus ett prosentpoeng. Et regime som gjør det fornuftig å bytte ut gamle produksjonsanlegg, med flunkende nye anlegg som kan redusere de løpende kostnadene markant.
Jernbaneløsninger er slike løsninger. De er miljøvennlige transportsystemer som har enorme positive ringvirkninger. Verdien av tomter nær stasjoner og trafikale knutepunkt skyter i været. Dessuten har de stordriftsfordeler. Jo flere byer du kobler på jernbanenettet, desto mer blir hele systemet verdt.
I disse dager er det to komplementære jernbaneforslag som bør få Stortingets velsignelse.
Jernbanelinjen Oslo-Stockholm 2.55 satser på utenlandsk kapital, men trenger norsk godkjenning. Her hjemme har staten beholdt merkelig høye avkastningskrav (på 4-5 prosent), mens utlendinger ser at de vil tjene godt på å investere i denne løsning med en forventet avkastning på 1-2 prosent. I dette tilfelle trenger imidlertid ikke staten investere. Bare få fart på papirmølla slik at prosjektet raskt lar seg realisere.
Så heldig er ikke prosjektet Bergen – Voss. Det har mange av de samme attributter, med positive klimaeffekter, stor glede av rentenedgangen globalt – og redusert rasfare som særegen bonus. En løsning som også har den fine effekt at det øker verdien av alle jernbanelinjer i Norge som får nye passasjerer takket være denne nye destinasjonen.
Selvfølgelig bør vi ikke stoppe der. Opprustning av linjen til Kongsvinger er allerede på trappene, mens Østfoldbanen snart er ferdig. Selvfølgelig bør en også satse på nye satsinger i Østfold/Vestfold. Ringeriksbanen er en selvfølge.
Et gjennomgående problem i mellomkrisårene var at datidens politikere ikke så de mange mulighetene som depresjonen skapte. Demokratiske ledere sank sammen i pessimisme og overlot optimismen og fremtidstroen til fascister. Den dag i dag berømmes Mussolini av gamle italienere for å ha få fart på jernbaneinvesteringene i mellomkrigsårene.
Det er ingen grunn til å gjøre samme feil i årene som kommer. Det er bare å komme i gang. Vi har et hav av arbeidsledige, og kapitalen er tilnærmet gratis. Faktisk betaler den norske stat for gleden av å låne ut våre sparemidler til andre europeiske land. Det står i valgåret 2021 bare på viljen.
Jeg velger å være optimist. Er ganske sikker på at det før eller siden kommer fornuftige sosialdemokratiske politikere som gir grønt lys til alle disse prosjektene som bare forsterker hverandres lønnsomhet.
Og hvem vet? Kanskje jeg en eller annen gang får glede av å slumre i egen sovekupé fra Stockholm helt frem til Voss?