Slår vi følge med alle snille piker?

I fjor høst leste jeg et intervju med den italienske sentralbanksjefen. Han var en erfaren makroøkonom, som sa noe sånt som at ‘det er ikke så farlig lenger om BNP blir litt lavere eller høyere’ enn de fleste ventet. Man må tenke i scenario. To sådanne. Ett hvor det går til himmels, det andre hvor økonomien går til motsatt plass.

I dag har vi rekordnoteringer i de fleste aktivaklasser. Eiendom, aksjer og kredittpapirer. Ikke så rart når rentene er nær null, sentralbanker tyr til ekstraordinære kjøp av verdipapirer, og de fleste prognoser peker i retning av at 2021 blir et år med særdeles høy vekst i verdensøkonomien. Dette er vår tids himmelrike-scenario, som min navnebror skriver så vel om i helgens Finansavis.

Optimismen var i hvert fall stor før de siste dagers nyheter om stadig nye mutasjoner av korona. Mutasjoner som nå sprer seg raskt i mange land, samtidig som det flere steder er forsinkelser når det gjelder utrulling av vaksiner. Plutselig er den nære fremtid blitt svært så usikker. Også her hjemme.

Nå som hovedstaden stenges ned, er det nesten litt for lett å tro på djevelske scenario. Selv vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. Jeg kan bare reise noen spørsmål alle aktører (bankfolk, investorer, forretningsdrivende, politikere, embetsmenn og husholdninger) bør stille seg.

Kan omslaget fra himmel, til dit du ikke vil gå, ha sin egen negative kraft?

Det er en velkjent dynamikk i både oppgangs- og nedgangstider at bevegelsene er selvforsterkende: Etter at økonomien snur oppover øker overskudd og sysselsetting mens optimismen stiger. En smittsom optimisme som bidrar til en ny dreining opp på produksjon og sysselsetting.

Men prosessene fungerer også motsatt vei. Blir vi alle litt for redde for virus, og for vår økonomiske fremtid, er det fort gjort at pessimismen blir selvoppfyllende. Skulle vi alle preges av handlingslammelse kan det gå helt galt.

I tiden fremover er det derfor svært så avgjørende at myndighetene klarer å holde motet oppe i de hardest rammede delene av befolkning. Sentralbanksjefen må være den snille onkel som holder investorens klamme hånd i det vi alle skal krysse trafikkerte gater.

Myndighetene må være på vakt. For hvis markedene skulle krakke nå vil det i ettertid omtales som den mest opplagte boble i verdenshistorien. Aksjer er rekorddyre, småleiligheter er blitt det nye pins-markedet og kryptovalutaer, som ikke har noen annen verdi enn det den neste kjøper byr, har gått til himmels.  

Er det ikke bare å avvente situasjonen og se det hele litt an?

De fleste av oss vil kanskje ikke påvirkes så sterkt av nye nedstengninger, men en god del satsinger er nå i gang med tro på at andre halvår i år markerer starten på en ny konjunkturoppgang. Disse prosjektene har forhåpentligvis solide eiere og tålmodige kreditorer, som kan holde ut noen måneder, eller år, ekstra, hvis oppturen drøyer.

Men akkurat hvor lenge det vil ta før vi lærer å leve med et stadig hissigere muterende virus blant oss er usikkert. Jeg fikk frysninger av å lese denne reportasjen fra Financial Times om at legemiddelindustrien forbedrer seg på en årelang kamp mot COVID 19. De tror de må ta hele 2020-tallet i bruk. Pandemi-risiko får vi bare lære å leve med.

Vel så mye som tidsaspektet grubler jeg over hvordan husholdninger og bedrifter vil håndtere stadig utsettelser av den lovede, frelsende ‘normalisering’.

Det er ikke godt å si hva som kreves. Boligmarkedet har vært uventet sterkt, og langt sterkere enn jeg hadde ventet. Noe jeg har fått berettiget tyn for å bomme på.

Med minimerte avkastningskrav ved inngangen til året er imidlertid boligmarkedene ualminnelig dyre. Har aldri sett lignende. Håper det varer, men ville ikke satt penger på det.

Kan nordmenn fortsatt trekke i flokk?

En brann krever brannmenn med mot. En krig må ha soldater i kamp. En pandemi derimot må bekjempes av oss alle. Absolutt alle!

Det er litt til å undres over at våre eksperter har avvist middelalderens løsninger på pandemier. All smitte er importsmitte. Steng grensene. Steng smittebærere inne.

Frivillighet har aldri fungert noe sted, som jeg vet om. Ikke i de siste tusen år.

I år vil jeg ikke klandre noen politiker for å ha sløst litt med penger, ei heller å ha vært for tidlig ute med nye støtteordninger. Dette er ikke en tid for å sikle over saldoen på oljefondets tilganger.

Det viktige er at vi alle kommer sånn noenlunde helskinnet gjennom en krise ingen vet omfanget av, ei heller varigheten til.

Den italienske sentralbanksjefen lever i et rikt og vakkert land som har opplevd økonomisk stagnasjon de siste tyve årene. Fortsatt er det et av verdens beste land å bo og leve i.

Italienerne har lært seg å takle det som måtte komme. Enten økonomien går til himmels, eller dit alle snille piker visstnok havner.