I boka Den Store Rentebølgen er arbeidshypotesen at rentene er fallende. Ikke alltid, men etter en tid – uansett.
Alle analyser og historier om hvorfor så skjer er underordnet. Det er trolig intet å gjøre med den uunngåelige rentenedgang. Trekk på skuldrene, ta deg en kaffe og se på sporten. Slapp av.
Alternativt kan du her lese noen blogger som forklarer hvorfor renten ikke skal opp i år, men heller ned – en eller annen gang. Dratt med i et deflatorisk dragsug de vestlige land ikke ser ut til komme seg vekk fra.
Saken er den at antall sysselsatte i USA (uten landbruk) nådde en historisk topp på 152,4 millioner i februar 2020. I dag er det om lag 10 millioner færre sysselsatte. Dette til tross for enorme støttetiltak både i form av ekspansiv pengepolitikk, null i rente og en svakere dollar som burde ha hjulpet eksportnæringene i USA. Men det går kun sakte fremover.
Det vil ta mange år før amerikanerne er tilbake der de startet fjoråret.
Det er følgelig ingen grunn til å regne med noen renteoppgang i USA kommende år. Tvert imot bør en spørre seg hva man har å tape på å kutte rentene ned mot minus ett prosentpoeng. Si to.
Den finske sentralbanksjefen Olli Rehn gikk ganske langt i dag i retning av å foreslå en ny runde med pengepolitiske lettelser for Euro-landene. Gjerne med store rentekutt i Den Europeiske Sentralbanken. Tiden er forbi der hvor det hjelper med kvartinger i rentekutt. Dagens minus 0,5 pst er det lite futt i på et kontinent med døende bilindustri, fallende yrkesbefolkning, enorm arbeidsledighet og skadeskutte banker og statsfinanser.
I Storbritannia, hvor BNP falt mer enn noensinne målt i fjor (minus 13 pst), er det også et økende press for å gå fra null til kraftig negative renter. Årets lockdown har alene redusert sysselsettingen med en femtedel.
Slik er det ikke her hjemme. I hvert fall ikke enda. Arbeidsledigheten er høy, frafallet av sårbare grupper stort, detaljhandelen dårlig og servicenæringens produksjon er elendig. Finansdepartementet famler likevel etter redskap uten å ta i bruk det åpenbare – kraftig finanspolitiske og monetære stimuli. Det er heller ikke noe hjelp å få fra våre økonomiske eksperter, som er bekymret for pengebruk og oljefondets saldo. Herre Jesus hjelpe oss alle. Ja, man kan bli religiøs av slikt.
Det sies at vårt utgangspunkt er som på samme tid i fjor da Norge stengte for alvor ned for første gang. Men dessverre står vi langt svakere nå. Brede mål på arbeidsledigheten har doblet seg fra hundre til to hundre tusen som ønsker seg mer jobb. Og det altså før vi stenger ned på nytt.
Politikernes passivitet dreper også inflasjonsforventninger. På denne tid fjor var lønnskravene skyhøye. Krav som koronapandemien tok livet av. Også i år blir det lønnsoppgjør som gir langt lavere tillegg enn det som er forenlig med inflasjonsmålet på 2 pst. Spørs om ikke inflasjonsmålet må regnes som et av koronapandemiens ofre. Forventningene som forsvinner ned i den kroniske overkapasitetens dragsug.
Om litt skal Norges Banks sentralbanksjef holde sin årstale. Nok en gang blir det trolig servert et brygg med litt optimisme, formaninger om ansvarlig finanspolitikk, og strenge kredittreguleringer som skal bringe norsk økonomi tilbake til god helse. Det er velmente råd.
Historikeren Adam Tooze skrev for noen år tilbake en fascinerende beretning om mellomkrigsårene, ‘The Deluge’. Hovedtesen i boka var at mens man i den første etterkrigstid dro opp vyer for en ny fredfull verden med global handel og solidaritet, tegnet av den amerikanske president Woodrow Wilson, så falt verden gradvis tilbake til små og store nasjonale misforståelser og konflikter, med sneversynte sentralbanker. Hvilket endte til slutt med et sammenbrudd av den internasjonale verdensorden.
Tradisjonelle politikere følte seg overveldet av virkeligheten. Det var kun stormannsgale diktatorer som Mussolini, Hitler og Stalin som følte at deres tid var kommet. Det var kun de som grep mulighetene krisene ga.
Nå i vår tid byr skjebnen på en ny utfordring i form av koronapandemien. Et drøyt decennium etter at den store globale finanskrisen svekket vår kullsviertro på kapitalistiske samfunns evne til økonomisk vekst og fremgang.
2021 skulle bli vendepunktet hvor vi endelig snur tilbake igjen til solid økonomisk vekst, fallende arbeidsledighet og robust nok vekst i lønningene til at vi alle kunne få bedre kjøpekraft. Men i morgen stenger vi ned.
De vestlige land står nå i fare for å havne i samme situasjon som etter første verdenskrig hvor anstendige demokratiske politikere og sentralbanksjefer ikke har fantasi til å gripe de virkemidler som trenges for å hjelpe sine samfunn tilbake til full sysselsetting.
Med tid og stunder vil befolkningen da gi opp håpet om at tradisjonelle demokratier, og såkalt ansvarlige sentralbanksjefer, vil makte å normalisere hverdagen slik at arbeidsfolk kan se frem til en bedre hverdag. Trump kan da bare være døperen Johannes for den sanne frelsende fascist som senere måtte komme.
Krig er inflatorisk, men en pandemi som det vi nå opplever lammer store deler av samfunnet, og er i sin natur kraftig deflatorisk. Vi merker det bare ikke så lenge vi kjører på med enorme underskudd i offentlig sektor. Våre låneopptak skjuler vårt bortfall av inntekter. Deflasjonspresset stiger.
Dette blir ikke en rekursiv fortelling hvor det ene tar det andre, før det går helt galt. Nei, vi lever bare i en tid hvor det er en rekke prosesser som litt uavhengig av hverandre øker faren for at vi mister kontroll over deflasjonskreftene som river i våre samfunn.
Det var heller ikke bare én faktor som kastet verdensfreden bitvis ned i dragsuget i mellomkrigsårene. Det var et økosystem med mange forskjellige biotoper, som fikk surre og gå i litt for lang tid for seg selv.
I dagene som kommer vil jeg forsøke å fortelle mer om dem hver for seg. Men det er først når du ser dem i sammenheng at man ser at negative nominelle renter er kommet for å bli. Negative renter blir en nødvendighet, men neppe en tilstrekkelig betingelse for at de vestlige demokratier skal komme seg gjennom vår tids økonomiske turbulens.
Alternativt kan du lese noe annet, ta deg en kaffe og se på sporten. Slapp av.
Bare ta det som en kjensgjerning:
Rentene er fallende. Ikke alltid, men etter en tid – uansett.