I forkant av et nytt rentemøte i Norges Bank undres jeg på hvordan barna våre vil få det inn i det tjueandre århundre. Det å leve i 100 år, som de har gode muligheter for, uten renter, men i selskap med analytikere som stirrer inn i det ukjente – ventende på sin renteoppgang. – NÅ kommer den!
USA har varslet at rentenivået forblir uendret de neste par år. Som du kan lese her, ser ikke sentralbankfolk over dammen ut til å være bekymret for inflasjon. I vår deflatoriske æra, hvor det er vanskelig å unngå at arbeidsledigheten i de industrialiserte land biter seg fast på et høyt nivå, er litt ekstra inflasjon bare en kjærkommen venn på besøk.
Den amerikanske sentralbanken fokuserer på arbeidsmarkedet. Et marked som har mistet 9 millioner arbeidsplasser det siste år.
I Euro-området ser det ikke ut til at rentene kommer opp til null en gang i dette ti-år. Du må være norsk for å tro på renteoppgang i Frankfurt.
Japan? Fuhgetaboutit !
Britene som i dag har et BNP bare marginalt større enn det var i 2007, kjemper med gigantiske underskudd i både statsfinanser og utenrikshandel. Også her er inflasjonen problematisk lav. Her er de troendes til å kutte rentene – og det fra nullpunktet. Kanskje helt ned til -0,75 pst.
Svenskene stakkars, som jo allerede har null i rente, vet ikke sine arme råd. Men Finansdepartementet tror på negativ rente neste år. De har i hvert fall klokelig nok begynt å selge svenske kroner i markedet for å erstatte utenlandsgjeld med innenlandske statsobligasjoner. Med den hyggelige bi-effekt at svenskekrona svekkes i verdi.
Her hjemme har nullrenteregimet kommet for å bli, enten vi liker det eller ei. Kronekursen vil ikke tåle at vi hever renten ene og alene. Den er allerede 5 pst sterkere enn gjennomsnittet for fjoråret. Lærdommen fra i fjor er ikke at krona vår er svak, men at den er potensielt svært volatil. Og rentefølsom.
Heldigvis ser det ikke ut til å haste med noen innstramning i pengepolitikken. Arbeidsledigheten har dessverre bitt seg fast på et høyt nivå (med om lag 190 000 nordmenn som ønsker mer jobb). Dagens kredittvekst på 4-5 prosent vil neppe gi oss noen forrykende konjunkturoppgang.
Myndighetene later heller ikke til å driste seg til større sprell i finanspolitikken. Og spareraten i husholdningene vil fortsette å være høy i et aldrende Norge med stadig skjevere inntektsfordeling.
Inflasjonen vil fortsatt holde seg lav grunnet lav lønnsvekst, svake importpriser (i utenlandsk regning) og overnevnte styrking av valutakursen. Hvis ikke Norges Bank passer på, kan krona styrke seg så mye at vi snart vil oppleve deflasjon i Norge.
Likevel får høye boligpriser i hovedstaden analytikere til å rope om behovet for en snarlig renteoppgang. Dette er pengepolitisk kvakksalveri. En halv prosent ekstra på boliglånsrenta vil neppe endre de strukturelle balansene i boligmarkedene, som jo styres av vår fallerte distriktspolitikk, men kronekursen kan komme helt ute av kontroll.
Heller enn å satse på den overbelastede renta som regulator for økonomien, bør vi tenke på andre verktøy for å styre dens fart.
Skattesystemet kunne vært en slik regulator. Ved oppgangstider heves eiendomsskatter, ved nedgangstider kan de reduseres eller fjernes. Samme med formueskatt.
Arbeidsledighetstrygden likeså. I gode år kan den reduseres, mens den i uår, med svært høy ledighet, med fordel økes. Ikke noe problem at trygda er så høy at noen ikke gidder å søke jobb, hvis vi er i en situasjon med to-tre hundre søkere per stilling på Rema.
Systematiske endringer i våre investeringer bør det også bli. Kalkulasjonsrentene for alle mulige prosjekter bør senkes kraftig i tråd med at rentenivået på våre plasseringer i utlandet er blitt helt borte. Vi betaler jo for å eie europeiske statsobligasjoner.
Bare tenk: Hvis vi i et år plasserer én milliard kroner i europeiske statsobligasjoner med minus 0,5 pst i rente, må regjeringen året etter heve skattene med 5 millioner kroner for å dekke tapet disse plasseringene ga oss.
Bedre da er det å bygge veier og jernbaner. Oljefondet burde i det hele tatt vurdere å droppe kjøp av utenlandske obligasjoner med negativ rente. Obligasjoner som gir oss garantert tap.
Handlingsregelen for bruken av oljepenger bør selvfølgelig også endres. De lave rentene gjør det formålstjenlig å øke investeringer innenlands massivt. Alt finansiert over statsbudsjettet.
Men disse investeringene er ikke (for)BRUK AV OLJEPENGER!
Investeringer innenlands er bedre enn det vi holder med på i dag, med våre tallrike tyske statsobligasjoner. En bør renske ut netto offentlige investeringer fra begrepet ‘bruken av oljepenger’.
Neste uke er det rentemøte i Norges Bank.
Det er bare hyggelig at folk venter på Godot.
At de venter på at den 700-årige nedadgående trenden for renter skal brytes.
At de ønsker seg renter igjen.
Noe skal man bruke livet på, og barna våre har veldig mye tid å forbruke. Godt da å vite at det blir mange rentemøter også i årene som kommer. Med tilhørende rop om at renta skal opp.
Men før eller siden vil nordmenn måtte lære seg å leve et liv uten renter i sentralbanken.