Rentene i Europa faller til stadig nye dybder, og det er ikke uten grunn.
I de fleste år etter finanskrisen (2008) har Euro-landene hatt problemer med å nå Den Europeiske Sentralbankens (ESBs) mål om nær 2 pst inflasjon. Nå er det vanskelige blitt umulig. Ikke rart i at ESB ved sitt siste rentemøte lovet at renten vil forbli på dagens nivå (-0,5 pst) ELLER LAVERE, de neste to år…
Den norske konsumpris-målingen for november var sjokkerende svak. -0,7 pst i inflasjon i november måned har vi aldri hatt før. Årsraten til samlet inflasjon falt fra +1,7 pst i oktober, til bare +0,7 pst i november.
Novembermålingen var nok en spiker i kista for et selvstendig særnorsk inflasjonsmål. Den fjerner behovet for renteoppgang, og får veldig mye av den særnorske konjunkturanalysen til å se ganske så provinsiell ut. Skuffende pristall er et like allment pan-europeisk fenomen som COVID 19 smitte er.
Økonomiske nedturer er alle forskjellige. Noen tidligere konjunkturbølger har vært drevet av overkonsum – som i den norske jappetida. Da blir tilbakeslaget voldsomt for husholdningene, med fall i konsumet all den tid sparingen må økes i det husholdningene tvinges til å reparere sine finanser.
Men slike kriser lar seg relativt enkelt håndtere.
Myndighetene suger opp den økte sparingen ved å kutte rentene (slik at bedrifter kan øke sine investeringer) og ved å lånefinansiere skatteletter og nye bygg & anlegg. Den offentlige sysselsettingen får også lov til å ese ut i slike konsumdrevne nedturer.
Men 2019 var en typisk investeringsledet høykonjunktur. Man overinvesterte i kontorer, hoteller, luksusleiligheter, cruisebåter og alskens maskiner & utstyr. Nå skal lån nedbetales uansett hvor lav renta blir. Verdien av de pantsatte investeringsobjektene er jo fallende. Vi gikk inn i 2020 med en investeringsboble. En boble som kaster lange skygger.
I motsetning til konsumbobler, har investeringsbobler den ulempe at de avleirer massive mengder overkapasitet. Overkapasitet som sikrer lav kapasitetsutnytting og marginpress i mange bedrifter.
Bare tenk. I år og neste år går nybygde hoteller, restauranter og butikker overende. I neste omgang kommer det nye leietagere inn i lokalene. Leietagere som har lavere husleie, lønninger og renter enn de som gikk konkurs under pandemien. De vil kunne utkonkurrere de som overlevde korona.
Derfor skal vi kanskje ikke være så overrasket over at prisveksten var sjokkerende lav i november. Husk at så sent som i oktober trodde Finansdepartement at prisveksten i 2021 ville bli 3,5 pst. Deretter fikk vi skuffende lave målinger av inflasjonen i september (publisert etter Nasjonalbudsjettet) og for oktober.
Men november var sjokkartet. Hva verre er – det er tjenesteinflasjonen som går ned. En inflasjon med stor innenlandsk komponent. Sterkt preget av manglende lønnsvekst i høst.
Også andre tjenester enn de lønnsdrevne viser minimal vekst. Husleier, som utgjør en femtedel av KPI fordi de representerer vårt samlede boligkonsum, viser nå en rekordlav vekst på 1,2 pst per år. En rekordlav veksttakt som er dømt til å falle videre. Mange markedsbaserte husleier reguleres ved årsskiftet med inflasjonen i november året før. Ved inngangen til i år ble disse indekserte husleiene oppjustert med 1, 6 pst (prisveksten i november 2019). Ved kommende årsskifte vil oppjusteringen kun være på 0,7 pst.
Og for alle andre sameieformer som baseres på kostnadsveksten til drift, er det ikke mye ekstra å bry seg med. Legger en utvikling i de historisk billige lønnsoppgjør i år, de usedvanlig lave rentene, og strømprisene til grunn, så vil husleieveksten i landets tallrike borettslag og sameier inn i neste år bli helt minimal.
I 2021 skal vi være takknemlig for den inflasjonen vi får. I denne neste fase, denne første del av en konjunkturoppgang, er enhetskostnadene som regel fallende i de fleste bransjer. Omsetningen kan økes noe fra dagens nivåer uten nyansettelser. Priser kan senkes.
En nedgang også i det samlede prisnivået fra i år til neste år er ikke helt usannsynlig. Kronekursen er i dag nesten 8 pst sterkere enn den var på sitt svakeste ved påsketider i år. Skulle den styrke seg videre kan vi få fall i KPI for 2021.
Over tid er våre svake pristall dels et resultat av våre urealistiske høye forventninger til inflasjon. Det er vår tro på stigende priser, og dermed økt lønnsomhet, ved kapasitetsutvidelser som får næringslivsledere til å investere for mye. Noe som ender med overkapasitet og deflasjonspress når forventningene slår feil. Når hverdagen melder seg.
Foran 2021 er optimismen stor. Skulle ikke forundre meg om næringslivets investeringer tar seg opp igjen. Overflødige investeringer som nok en gang vil drive inflasjonen lavere, men nå over i negativt lende. Slik vil de fortsette inntil vi erstatter våre altfor høye inflasjonsforventninger med noe mer edruelige prognoser for prisutviklingen på 2020-tallet.