Japansk lykt for norsk økonomer

Et av mine favorittbilder i Nasjonalgalleriet er Oda Kroghs Japansk Lykt. Et bilde som ga støtet til nyromantikken i norsk malerkunst. Et bilde som er langt mer spennende enn de fleste av arbeidene til hennes langt mer kjente ektefelle, Christian Krogh.

Her er hennes mesterverk:

Japansk lykt» (Krohg) – Wikipedia

Norsk samfunnsliv er nå på vei til å få japanske særtrekk, og ikke bare ved de utallige sushi-restaurantene Norge har opparbeidet seg. Vi er vitne til et fall i langsiktige økonomiske vekstrater. Med en tilhørende modning av norsk samfunnsliv hvor vi mister noe av vår kollektive uskyld og naivitet.

Et samfunn som blir vel så opptatt av våre begrensninger, som av våre muligheter. Men også et samfunn som ser helt nye nyanser, finner på mye kreativt, og som i et og alt blir mer fokusert på kvalitet. Kvalitet i arbeid, i venner vi har, i varene vi kjøper og i opplevelsene vi søker.

Etterkrigsfokuset på BNP-vekst som mål på ‘Fremgang & Lykke’ – nærmest som meningen med livet – blir gradvis retusjert bort fra våre tablåer. Vi mister det japanerne kaller vår ‘BNP-fetisj’.

Finansielle balanser påvirkes av disse endringer. Den sær-japanske lærdommen av overgangen fra hesblesende BNP-vekst til mer en moderat utvikling i kvantiteten på industriproduksjon og arbeidstimer, er ikke at husholdningene konsoliderer ved å gå fra store låneopptak, til nedbetaling av gjeld. Det skjer hver gang en høykonjunktur brister, nær sagt i alle samfunn til alle tider. Folk går fra fest – til blåmandag. Og trives kanskje med den rytmen i livet.

Nei, den ‘japanske syke’ er at bedriftene går fra låneopptak til å bli systematiske sparere.

Hvis en tenker litt skjematisk på konjunkturene, er det svingninger i bedriftenes satsinger, forårsaket av svingninger i direktørers ‘animal spirits’, som driver konjunkturene i nasjonaløkonomien. Vi går fra høykonjunkturer, hvor typer som Bjørn Kjos og Petter Stordalen låner massivt for å kunne investere tungt. Til lavkonjunkturer hvor finansene konsolideres og gjeld nedbetales, eller slettes. Før vi så atter en gang – ofte hjulpet av myndighetenes stimuli – tar fart igjen, og får en ny konjukturoppgang.

Den ‘japanske syke’ er imidlertid at bedriftene aldri tar av igjen etter en nedtur. De bare konsoliderer – både i uår, og i oppgangstider. Ja, de utvikler seg og finner på nye produkter, med satsinger på maskiner, bygg og anlegg, med kommer ikke tilbake til lånemarkedene i gode år. Som de normalt ville ha gjort ved tidligere oppgangsperioder. Ikke uten grunn dropper de å øke gjelda, noe jeg må få komme tilbake til en annen dag.

Derfor får vi mer eller mindre permanente spareoverskudd av likvide midler i privat sektor. Midler som enten må suges opp av det offentlige (ved at det offentlige kjører store budsjettunderskudd) eller som må plasseres i utlandet. Derfor avler den ‘japanske syke’ kontinuerlig voksende gjeld i den offentlige sektor, og svulmende formuer i utlandet.

Så her følger en serie blogger om hva dette nye samfunn innebærer. Hva skjer hvis Norge går samme vei? Et spørsmål om når, heller enn hvis, spør du meg.

Det blir en slags epilog til boka mi: Den Store Rentebølge, som kom ut tidligere i høst. Med noe av den samme rekkefølge på tema. Denne gang med tre nye typer kilder fra i høst:

  • Fra artikkelserier i Financial Times, om hva vi kan lære av Japan etter at landet mistet sin BNP- fetisj.
  • Av norske data og utredninger. Distriktspolitikk er på moten. Ikke mer penger skal settes til side, men i mangel av penger er ordbruken sterk. Slagord i svulstige, nærmest religiøse ordelag, fra politikere som frykter at de selv må ta den lange vei fra Stortinget til NAVs ledighetskø.
  • Og fra de siste signaler i kredittpolitikken. Norges Bank snubler nå gatelangs til en endestasjon med negative renter.
  • Hvis Norge tålte en kronekurs på 11,5 mot Euro i vår, uten tegn til økt lønnsvekst, hvorfor fører vi en økonomisk politikk som bringer krona tilbake til 9-tallet? Den ‘japanske syke’ i valutamarkedet, er at valutakursen tendensielt styrker seg etter hvert som utenlandsformuen får ese ut. Den norske krone er svært så sårbar for ‘endaka’; det japanske uttrykk for valutaangrep.

Alt dette skjer, mens COVID-19 herjer i de vestlige land. Det rett før vi alle skal vaksineres. Det rett før konjunkturoppgangen melder seg, og gir oss alle et løft inn i vår nye normale hverdag.

En ny hverdag venter. Et ti-år som trolig har mindre BNP-vekst og inflasjon enn før. Men en finere, mer raffinert, hverdag a lá det vi fikk ved det forrige århundreskiftet. Den gang da Oda Kroghs nydelige akvarell satte tonen for den nye tid.