Mangelen på renter i verden forandrer mangt og meget.
Ikke bare fordi det tilter din portefølje mot en høyere aksjeandel. Når du ikke kan leve som rentenist, blir fokuset rettet nettopp mot enten ditt eget arbeid eller din investering i andres. For samfunnet gjelder det samme.
Nordmenn kan ikke lene seg tilbake og leve av sikre plasseringer i rentebærende papirer. Vi må både jobbe hardt og ta risiko. Så får vi heller leve med at det av og til går litt galt.
For hva er vel aksjer annet enn eiendeler i menneskers arbeid? Når vi kjøper aksjer i andre lands bedrifter er det som å utvide vår egen arbeidsstyrke med utallige arbeidstimer i tusentalls bedrifter verden rundt. Jo flere utenlandske selskaper vi investerer i, desto mer utvider vi vår arbeidsstyrke.
Dette skjønte den forhenværende japanske statsminister Shinzo Abe. Statsminister i et land med stor finansiell formue.
I mangel av befolkningsvekst, og med utsikter til nullrente til evig tid, satte han i gang prosesser for å sikre et økonomisk utkomme for sin befolkning ved å oppmuntre til økt arbeidsinnsats, og endring i de offentlige pensjonsporteføljer fra det å eie obligasjoner til det å eie aksjer både hjemme og ute. Sentralbanken fulgte opp og forsøkte å stimulere økonomien ved å kjøpe seg opp i det hjemlige aksjemarked.
Men det er Abes ‘Womenomics’ som er den viktigste av hans reformer. Et forsøk på å få flere japanske kvinner til å delta mer aktivt i arbeidslivet. Et forsøk som han bare delvis lyktes med. Utbyggingen av flere barnehager, og oppmuntringer til å promotere kvinner til ledelse og ansvarsoppgaver i arbeidslivet har kommet til kort. Likevel er det langt flere kvinner i dag som deltar i arbeidslivet enn da han startet sin kampanje for 6 år siden. Dessverre er de fleste nye kvinnelige arbeidere havnet i deltidsstillinger eller i den uformelle sektor.
Her hjemme hvor kvinnesaken lenge har vært kjempet, er det den sterke veksten i antall uføretrygde som bør være den enkleste skyteskive for politikere som ønsker å bedre tilbudet av arbeidskraft. En uforklarlig sterk vekst. Tiltak som bør utredes er ulike former for:
- Tiltaksplikt, som tvinger de trygdede til å ta utdanning- og treningsopplegg
- Negativ inntektskatt, som vil øke de økonomiske insentivene til å jobbe
- Borgerlønn, hvor du motregner offentlige andre ytelser. Nok et tiltak for å bedre de økonomiske insentivene til å stå i jobb
- Tettere oppfølging med kurs til utsatte grupper, som kan lære seg å mestre livet mer på egenhånd
Av koronaåret 2020 har vi har jo lært at det er enklere å jobbe, utdanne og motivere folk ved hjelp av digitale løsninger, enn vi tidligere trodde.
Kanskje kan man lage to-tre dagers uker med 6 timers arbeid hver dag som spesialløsning for de som ikke orker å jobbe mer enn dette?
Kanskje kan man tilby opphold på utenlandske jobb/utdanningsopplegg for de som rett og slett trenger å komme seg bort? En moderne variant av det å sende ‘ungdom-til- sjøs’. En ordning som var mye i bruk da jeg vokste opp.
Det som trolig hjelper fint lite er kutt i skatter til de av oss som allerede har nok fra før av.
Det må også være mulig å føre en mer fornuftig innvandringspolitikk enn vi gjør i dag. Mange norske kommuner har skrikende behov for nye innbyggere skal de kunne overleve. Det finnes mange barnefamilier som har lyst til å flytte til Norge. Og ikke nødvendigvis bare de som er i nød.
Noen land har også begynt å legge til rette for ‘digitale nomader’ som kommer fra alle verdens hjørner for å jobbe med sine IT-relaterte arbeidsoppgaver for noen uker, måneder eller år. Også slik arbeidsfolk bør det være mulig å gi insentiver til å komme. Look to Finland!
Man kan faktisk også kombinere klok innvandringspolitikk med godt hjertelag. I Asker har de en unggutt ved navn Mustafa som for alle praktiske formål er norsk, men som skal sendes ut etter at hans mamma gjorde noen brølere i avhør da hun flyttet med familien til Norge for mange år tilbake. Alle samfunnets investeringer i unggutten blir borte for oss, om han drar. Ingen unik sak.
De minimerte renters politikk hjelper oss alle rette fokus på det viktigste vi har: Mennesker og de tomrom i vårt samfunn som oppstår når de uteblir. De uopprettelige tap som oppstår når vi vanskjøtter våre menneskelige ressurser. Nullrenter som minner oss på at Norge som samfunn ikke har noen mulighet til å leve et latmansliv som rentenist.
Kanskje er denne erkjennelse en av de viktigste virkninger av nullrentepolitikken?