I lærebøker om økonomi finner vi mye om likevektspunkter.
Vakre skjæringspunkter mellom flytende, konkave kurver i noe vi kaller indre løsninger. Såkalte optimum midt i diagrammet, et godt stykke unna y- og x-aksen som innrammer den harmoniske figur. ‘Pretty graphs’, som det så fint heter.
Men virkeligheten er dessverre full av kriger, krakk og kriser. Av og til. De kommer alltid uventet, da de fleste år tross alt er fri for slikt. Og går det riktig lenge mellom hver krig/pandemi, klarer vi ikke forestille oss at de kan slå inn. Og det når som helst.
Når jeg leser om det japanske økonomiske mirakel i etterkrigsårene frem til 1990, finner jeg lite om slike katastrofer. Ikke så rart, for det var da ikke så mange av dem. Og med sterk økonomisk vekst som trend, ville de fleste katastrofer bare lage en liten bulk i de langsiktige stigende linjer for produksjon og sysselsetting.
Men etter at børsboblen sprakk vinteren 1990-91, har ikke japanerne vært like heldige. I år hvor normalveksten i utgangspunktet har vært beskjeden, har Japan blitt rammet av en rekke negative sjokk.
I 1992 fikk vi den store europeiske finanskrisen. Eksporten fra Japan stupte. Hva verre var, hadde deler av japansk industri i spekulasjonsårene forsømt sin hovedgeskjeft. Produksjonen av biler som utgjorde om lag 10 pst av samlet industriproduksjon, falt på begynnelsen av 1990-tallet.
Men japanere er omstillingsdyktige og ved hjelp av godt lagspill mellom arbeidsgivere og fagforeninger fikk man til en snuoperasjon, understøttet av raus finanspolitikk og stadig lavere renter.
I 1995 ble imidlertid den japanske storbyen Kobe rammet av jordskjelv. Et jordskjelv som avslørte svikt i byggepraksis, og som ble klumsete håndtert av småkorrupte politikere.
I 1998 ble japansk næringsliv rammet av ringvirkningene fra den asiatiske finanskrisen. Korea, Thailand, Indonesia og Filippinene ble alle sugd inn i en traumatisk lavkonjunktur. Traumer som ble forsterket av IMFs velmente råd og pålegg.
Det var i august 1998 at jeg selv var i Japan for første gang. Midt under Asia-krisen. Rart var det å treffe på økonomer som hadde gitt opp troen på økonomisk vekst. Selv antar jeg at det var Kobe-jordskjelvet og den maktesløsheten politikerne der viste, som var verst for japanere. Barn lærer seg at de japanske øyer er ryggen på skilpadder, som når som helst kan komme i bevegelse. Men først i 1995 ble dagens japanere denne erfaring rikere.
Uansett, fra 1998 av har den japanske sentralbanken ført en særskilt ekspansiv pengepolitikk i håp om at lave renter skulle hjelpe næringslivet vinne tilbake sin vekstkraft.
Amerikanerne forsøkte seg på noe av det samme, men her var den grunnleggende fremtidsoptimismen stor. Billige penger foret Y2K-boblen ved sekelskiftet. En boble som sprakk!
Nok en gang ble Japan rammet i hovedsak ved at dets eksportmarkeder falt tilbake. Og ved finanskrisen i 2008 var den totale avhengigheten av omverden åpenbar for alle. Den store vestlige finanskrise ga et fall i japansk BNP på 5,4 pst i 2009, mens BNP kun gikk ned 2,5 pst i krisens arnested: USA. Uten eksportvekst får ikke Japan gode år.
Men i mellomtiden fikk Japan en pandemi-skrekk ved SARS- utbruddet i 2003. Et utbrudd, som man raskt klarte å få kontroll på, men som gjorde at japanere flest ble oppmerksomme på at pandemier kan inntreffe når som helst.
I 2011 ble Japan rammet av atomkatastrofen ved Fukushima. En katastrofe som ødela for hele atomkraftindustrien.
Omtrent samtidig ble Euro-landene preget av en ny finansiell krise, hvor de såkalte PIIGS-landene (Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania) alle måtte stramme inn livreima. En finanskrise som nok en gang påførte japanske eksportbedrifter store tap.
I alle disse år har likevel Japan levd godt på Kinas økonomiske mirakel, som i sin kraft og lengde ligner på den japanske fra årene 1950-1990. Kina har gitt japansk industri nye avsetningsmuligheter med mulighet for å bygge produksjonsanlegg – rene finansielle gullgruver – på det kinesiske fastland. Baksiden av medaljen er at Kina også har gitt japanske arbeidsfolk hard lønns- og priskonkurranse. Deflasjon er blitt mer eller mindre normalisert.
Alt dette før korona-pandemien slo inn over verden:
I skrivende stund meldes det om at Japans deflasjon er den verste siden 2010 (minus 0,9 pst for kjerneinflasjonen i november). At statsbudsjettet sprenger tidligere rekorder for underskudd, og at den japanske sentralbank kaller inn til strategimøte på nyåret for å finne ut hvordan man skal komme seg ut av krisen.
Husholdninger og bedrifter tør ikke annet enn å være forsiktig med pengebruken. Japanere har lært at katastrofer, uhåndterlige sådanne, kan ramme næringslivet når som helst. Derfor fortsetter japanske bedrifter å øke sine kontantbeholdninger til tross for at de i utgangspunktet har unormalt lav belåningsgrad. Til tross for at rentene er negative.
Man vet aldri når gudene blir vrede igjen…
Nordmenn tenker ikke slik. Vi har ståltro på at enhver nedtur er en god unnskyldning for å ta opp mer lån. Går det gærnt, kan saktens Norges Bank hamle opp.
Slik var det før, men gjelder det også til neste år, når vi starter året med null i sentralbankrente? Kanskje det største problem med alle hjelpepakker i korona-året 2020, er at vi ikke opparbeider noen kriseforståelse. De som var mest sveiseblinde når det gjaldt risiko ved inngangen til året, var også de som fikk mest hjelp av rentekutt og offentlige tiltak.
I virkeligheten burde vi alle ta innover oss at fremtiden er ganske så upredikerbar. Gudenes vrede kan slå inn når som helst.
Et godt nok sparemotiv for de fleste av oss i det nye år!