Nå som boka mi ‘Den Store Rentebølge’ har kommet ut, sitter jeg og blar i boka. Litt på samme måte som man gjorde før med fotoalbum fra en vellykket og begivenhetsrik utenlandsferie. Her og der popper det opp om noen refleksjoner over vår samfunnsutvikling. Kapitlene om mellomkrigsårene har særlig relevans for vår tid. Mellomkrigsår da beslutningstagerne hadde ikke fantasi nok til å kunne løse datidens utfordringer.
Franklin D. Roosevelt, den sagnomsuste amerikanske president, turte ikke øke budsjettunderskuddene tilstrekkelig mye til at massearbeidsledigheten kunne beseires. Hadde det ikke vært for japanernes angrep på Pearl Harbor ville hans presidentperiode trolig blitt ansett i ettertid for å ha vært en fiasko, som Lawrence Summers sier det.
En dom som fort kan bli gitt norske politikeres, og deres behandling av COVID 19. I budsjettopplegget for 2021 ser en kjennetegn på noe av den samme vegring mot å ta virkeligheten innover seg. IMFs vakre og briljante sjeføkonom Gita Gopinath slår fast at verdensøkonomien av i dag sitter fast i en likviditetsfelle, hvor bedrifter ikke ønsker å låne til stort annet enn refinanisering av lån og tilbakekjøp av aksjer. Dagens politikere må derfor føre en usedvanlig dristig og ekspansiv finanspolitikk slik at privat sektors spareoverskudd suges opp og tas i bruk.
Kanskje ubehagelig dristig for embetsverket – når en måler mot tidligere års budsjettopplegg? Men dessverre en dyd av nødvendighet i dagens økonomiske situasjon.
Det er nå fare for at midlertidige coronainduserte tilbakeslag i norsk økonomi går over i en ny fase hvor folk blir pessimister fordi de tviler på om myndighetene evner å hamle opp med problemene som pandemien har gitt den vestlige verden. Våre politikere styres av ønsketenking, både når det gjelder økonomiens ståsted ved årsskiftet (før COVID 19 kom til Norge), til pandemiens forløp, og til de økonomiske virkninger COVID 19 vil ha på lang sikt.
Nei. 2019 var ikke et normalår for norsk økonomi , det var en investeringsboble. En boble som i 2021 gir oss massiv overkapasitet i mange næringer.
Nei. Vår bekjemping av COVID 19 har ikke vært stødig, men mer ‘happy-go-lucky’ hvor vi åpner opp så mye som mulig hver gang smittetallene faller. Nå sitter vi og venter på at en vaksine skal leveres av julenissen. Men først neste jul er det håp om at vi alle vil være vaksinerte.
Og nei, finanspolitikken er ikke handlekraftig og ekspansiv, men lammet av frykt for at inflasjonsspøkelset fra 1970-tallet skal komme tilbake. Politikere hopper og spretter i takt med siste nytt på smittefronten. Her er lørdagens ad hoc tiltak.
Men hjertet av problemet i norsk økonomi i dag er keynesiansk: Det er for liten effektiv etterspørsel etter varer og tjenester i samfunnet til at den fulle sysselsetting kan nås. Når renta er i null, og kredittreguleringene svært så strenge, står Finansdepartementet som siste skanse mellom det norske folk og nedgangstider.
Ja da , jeg vet alt er usikkert. Men det er langt større fare for at vi nå bruker for lite penger enn for mye. Vi lever ikke i en inflasjonsæra, med mangel på ressurser og faretruende gjeldsvekst. Vi lever i en æra hvor det meste av norsk næringseiendom skal prises ned, hvor deflasjonen truer mange bedrifter, og hvor det er hard kamp om å få seg jobb som hundepasser.
Dette er ikke akkurat noen påskenøtt. Vi har i dag 200 000 arbeidsledige og 11 000 000 000 000 kroner på bok.
Budsjettforslagene for 2021 mangler 20-30 milliarder kroner på å være ansvarlige. Ikke i betydningen ‘ansvarlig budsjettpolitikk’ hvor en sparer seg til fant,men en ansvarlig politikk som kunne hjulpet det norske folk ut av norsk økonomis mørkeste time.
Hva er politikernes største risiko?
A) At de blir husket for å ha brukt for mye penger, og kun oppnår en saldo for oljefondet på 10 980 000 000 000 kroner? (OMG!!!)
B) At antall arbeidsledige faller under 100 000 neste år, med litt høyere lønnsvekst enn anslått som resultat?
Svaret på vår tids utfordringer er derfor ganske så enkle. Det er bare å holde offentlige finansielle underskudd tilstrekkelig store til at de suger opp overskuddssparingen i privat sektor. All annen finanspolitikk er helt uansvarlig.
En av de beste bøkene jeg leste for å skrive egen bok var Zachary D. Carter ‘The Price og Peace’ (2020, Random House), min kandidat til årets bok om samfunnsøkonomi. Gjennom hele 1920- og 30-tallet kjempet John Maynard Keynes for at politikere skulle kaste over bord sine kjerringråd for god husholdningsøkonomi – uten hell.
Her hjemme er våre politikere slaver av nåtidens handlingsregel for bruk av oljepenger. Med ‘happy go lucky’-strategier både i bekjempelsen av pandemien, og i finanspolitikken, som resultat. Det ser aldri ut som om vi skal lære at nye typer kriser, som er langvarige av natur, kun nedkjempes med nye dristige og konsistente økonomiske strategier.
Historiens dom kan bli hard. I hvert fall i de bind jeg skal skrive!