Distriktspolitikk i en verdensøkonomi preget av sekulær stagnasjon

Det er noe med nærme seg de 60. Ens minner av tidligere konjunkturer får litt rosenrøde fargesjatteringer.

Kriser klarte vi alltids å overvinne, det gikk jo bra til slutt osv. Og nå er vi rikere enn noensinne. En velstandsvekst som naturligvis vil fortsette. BNP-vekst og inflasjon som begge ligger nær 2 pst. Medfølgende en nominell inntektsvekst for folk flest som svinger med konjunkturene, men stort sett liggende på 3-4 pst per år. Noen næringer forgår, men det kommer alltids nye til som kan ta deres plass.

Men det er ikke opplagt at så vil skje i årene frem til 2050. Tenk kanskje heller motsatt. Nettopp fordi vi jar hatt sterk økonomisk vekst og rasjonalisering av produksjonen så er det ikke så mye mer hente. Ja, vi har funnet nye næringer, men det er ikke sannsynlig at vi vil finne noe som tar samme plass som olje- og gassvirksomheten. Mye bra kan sies om det grønne skiftet, men det er ikke like mye penger i det som det var i å pumpe opp olje til 140 USD fatet i 2008.

I makro viser de finansielle balanser et tydelig tegn på at scenario 2, det med et mer dystert syn på fremtiden vinner frem. Kredittveksten til nøingslivet er i de fleste land nå i høst minimal. Det til tross for at rentene er minimerte og mange steder negative. Denne uke nådde verdien av obligasjoner utestående med negativ rente hele en ny rekord, hele 17 000 mrd USD. Men utlånsveksten til næringslivet i USA, Europa og Japan er fallende. Så også i Norge. Siste år, (til 2. kvartal 2020) var kredittveksten til ikke finansielle foretak puslete 3,2 pst.

Norge har et hav av tomme hotellrom, ledige verft og en olje og gass Næring – fortsatt vår viktigste levevei – som er i kontinuerlig forvitring. En nedgang som forsterkes av at langsiktige oljepriser har falt med gode 10 USD per fat, bare i år.

Sekulær stagnasjon er noe av de fleste økonomer i utlandet anerkjenner som den vestlige verdens skjebne, men som de fleste her hjemme fnyser av. Ingen premie hvis du gjetter riktig på hvem som får rett!

En typisk norsk feil i forventingsdannelsen som bare så altfor mange er medskyldige til. Det var altfor optimistiske forventinger som har gitt oss overkapasitet i bare så altfor mange næringer, på bare så altfor mange plasser i Norge. Det er den samme feilslåtte optimisme som får folk til å by over seg i boligmarkedene og som preger de politiske program.

Bakenforliggende den norske varianten av sekulær stagnasjon er et langt dystrere demografisk bakteppe enn det folk flest har tatt inn over seg. Den siste fremskrivning av Norges befolkning frem til 2050 viser en vekst i befolkningen på 0,35 pst per, ned fra 0,85 pst i årene 1997-2020. Dette bortfallet av et halvt prosentpoeng i befolkningsvekst vil trekke ned BNP vekst, behovet for nye boliger mm i forhold til tidligere år.

Hva viktigere er: hele befolkningsveksten er i aldersgruppen over 64 år. Noe politikerne har vanskelig for å ta innover seg. Når Arbeiderpartiet snakker om ‘by og land hand i hand’ har de ikke tatt innover seg at befolkningsmessig blir det nå et nullsumspill. Jo flere som flytter til byen desto færre vil det bo på landet. I SSBs prognoser ligger det an til at de store byene vil øke sin befolkning med om lag et halvt prosentpoeng i året frem til 2050, mens de minste vil miste det samme.

Dette trenger Ikke være noen krise for Norge. Som sagt er det skjebnen til nær samtlige vestlige modne land.

Men det blir et samfunn med klare vinnere og tapere. Bygder og byer som omkranser Oslo-fjorden er vinnerne. Det meste av Norge med kommuner på under 50 000 mennesker er taperne. Ikke i følge mine prognoser, men ifølge Statistisk Sentralbyrå. Er du uenig med denne påstand får du krangle med statistikerne. Jeg bare stoler på at de regner rett.

Men fremtiden er ikke gitt av GUD. Den bestemmer vi selv. Dessverre er det ingenting i hverken Senterpartiet eller Arbeiderpartiets program som vil snu denne trend.

La meg bli overtydelig: Alle politiske partier har fantastiske fine distriktsmål, og mange gode forslag i sine partiprogram. Mange gode forslag som definitivt bør settes ut i livet. Forslag som dessverre kommer til kort.   

Men intet parti har noe distriktsprogram som løser oppgaven: hvordan hindre SSBs fremskrivninger for Norge frem til 2050 bli vår felles skjebne.    

Ja, sukk. Det er noe med å nærme seg de 60. Kanskje blir man mer pessimistisk med årene? Men legg merke til at jeg sier ikke her stort annet enn det de fleste utenlandske økonomer vil si er den vestlige verdens skjebne. Pluss det Statistisk Sentralbyrå spår for norsk demografi og bosetning.

Kanskje litt forstemmende er det å se at våre politikere, sekundert av Finansdepartementet og Norges Bank, enn så lenge klamrer seg til prognoser med rosenrøde fargesjatteringer.