Distriktspolitikk i COVID 19 æraen

Ifølge Statistisk Sentralbyrås siste prognoser vil 131 kommuner, med i alt 800 000 innbyggere oppleve befolkningsnedgang i årene frem til 2050. En befolkningsnedgang som ledsages av forgubbing og trolig fjerning av ulike offentlige og private tjenestetilbud. Du vet hvordan det kommer til å gå:

Først forsvinner gjerne private tjenestetilbud av type bankfilial, apotek, ferskvaredisk i butikken, legekontor og restauranter. Deretter sentraliseres lensmann samtidig som akuttmottaket blir erstattet av en ambulanse som kan kjøre deg to-tre timer til nærmeste sykehus.  

Det er ingenting vi politikere kan gjøre med slikt. Derfor bør folkevalgte heller konsentrere seg om de store spørsmål. Internasjonale forhold, storbyenes utvikling, og en næringspolitikk hvor en kan diskutere milliardprosjekter med toppene i NHO.

Jo mindre man skriver om småsamfunnenes skjebne desto bedre. Annet enn om hvor håpløst alt er.

Men virkeligheten kunne vært annerledes.

Man kunne slått fast at nå som Afrikas BNP vokser jevnt og trutt med 5 pst i året, nå som fredsprosessen i Midt-Østen har tatt en ny vending hvor nordmenn er satt på sidelinjen, og nå som det stort sett er ro i Norges forhold til Russland, så kunne en heller prioritere å hjelpe de minste kommune. De som kun kan berges av norske politikere.

NB dette er ikke et spørsmål om hvor mye vi skal gi i u-hjelp. Vi kan Vippse Afrika så mange milliarder vi vil. Afrika har ti-talls millioner akademikere til å håndtere kontantene vi måtte sende på en ansvarlig måte. Men Afrika trenger ikke besøk av norske politikere. Våre bygder klar seg imidlertid ikke uten dem.

Og nei, det er ikke vanskelig å berge de 131 utsatte kommuner fra nedgang og forvitring. COVID 19-epidemien gir nye muligheter til å berge distriktene. Vi har jo alle lært oss å jobbe via videokonferanser etter at hjemmekontoret har blitt normen i bare så altfor mange bedrifter.

Dette kan utvides på permanent basis. En kunne tenke seg at en la til rette for at bedrifter og offentlig sektor tilbød de ansatte å jobbe hvor som helst i landet. Ikke alle, men noen prosent av de 800 000 som arbeider i offentlig sektor, kunne jobbe i fjerne strøk. Stadig mer rådgiving – til og med legehjelp – kan en få via digitale flater. Når 5G kommer til gamlelandet øker mulighetene ytterligere.

Mulige tiltak er mange. Flytter du til en av dødsdømte kommunene kunne det offentlige gi et tilskudd på 100 000 i året til drift av ditt hjemmekontor. En slik ordning ville sikkert appellere til mange som klør etter å selge sin bolig i sentrale strøk for uante millioner, og heller kjøpe noe billigere og bedre, et eller annet vakkert sted i Norge.

Politikerne vil heller sentralisere, og ja det ønskes av alle partier, også Senterpartiet. Det nye Regjeringskvartalet skal visstnok koste 40 mrd kroner. 30 av dem skyldes lokalisering. Det må være gangavstand til Stortinget. Sikkerhet koster, må du forstå.

Men ‘behovet for sikkerhet’ er nok bare en hvit løgn, gitt at man opprettholder Stortinget, en av verdens mest terrorutsatte bygninger, med sin hovedsal helt uten beskyttelse mot gateplan. Nei, i realiteten dreier dette seg om at de fleste politikere av alle slag, embetsmenn, deres mediefolk, deres rådgivere og advokater ønsker å jobbe i gangavstand til Karl Johan.

Det får koste hva koste vil, uten tanke på at en da driver lønninger og boligpriser opp i den mest overopphetede region av norsk økonomi, med høyere rente og sterkere kronekurs til alle nordmenn som merkostnad.

De trygdede burde få et spesielt insentiv til å flytte ut av storbyen. Her kan de bo, og leve billigere, med enorme besparelser for offentlig sektor. Tenk deg hvor mye en kunne spare ved å flytte en flyktningfamilie ut av storbyen og ut på landet. Bygder som er desperat på jakt etter nye innbyggere.

Elitene våre lurer seg selv. Nei, vi trenger ikke reise til Afrika, ja de fleste norske bygder og småbyer kan reddes hvis politikerne tar grep. Nei, det er ingen store investeringer som trengs. Bare du pumper inn nok kontanter kan du få hvilket som helst småsamfunn til å blomstre. Det er bare et spørsmål om vilje.

Og nei, det er ikke god økonomi, trygging av sikkerheten, CO2-besparende eller smittebekjempende å jobbe for mer sentralisering og dyre offentlige høyhus i byene. Pandemi-æraens videotilkoblede hjemmekontor har minnet oss om hvor lett det er å ta hele landet i bruk.

Det haster. Når Arbeiderpartiet drar frem igjen sitt gamle slagord ‘By og land, hand i hand’, er det dessverre et slagord myntet på en annen tid. En tid med befolkningsvekst. Skal en tro SSBs fremskrivninger av befolkningen vil den norske arbeidsstokken være ganske stabil frem til 2050. Bygger du råflotte arbeidsplasser sentralt, går det til fratrekk fra distriktene. Satser du i distriktene, minker presset i byene.

COVID 19 har på de aller fleste måtervært en tragedie for menneskeheten. Men hvis det får norske eliter til å gjenoppdage våre glemte samfunn, vil det ha vært godt for noe.