Reguleringenes flo og fjære

by | 01. October 2020 | Kreditter, Norsk økonomi

Finanstilsynet (FT) har nylig kommet med velmente forslag til innskjerping av boliglånsforskriften. Det har fått meg til å gruble over mer prinsipielle spørsmål knyttet til reguleringer av finanssektoren, men enn så lenge har jeg noen idéer jeg ønsker å lufte. Kommentarer er velkomne.

Forutsetningen for disse ord er at vi lever i nullrenteæraen hvor Norges Banks foliorente vil svinge rundt null, anslagsvis +/- ett prosentpoeng, og det til evig tid.

  1. Hva er optimal gjeldsgrad i nullrentæraen?

Gjelden i husholdningene er rekordhøy, men noe annet vil vært underlig gitt at rentene gjennomgående har vært fallende så lenge som jeg har vært i bransjen. Vi startet 2001 med et flunkende nytt inflasjonsmål og 7 pst i foliorente. Siden den gang har foliorenten svingt en del, men i gjennomsnitt har den falt med 0,35 pst i året. Hva annet enn økt gjeld kunne en vente?

I dag er gjeldsgraden i husholdningene nær 250 pst av deres samlede inntekter, men det spørs om dette er den relevante målestokk.

Burde ikke gjeld vurderes opp mot formue?

Folk har også langt større formuer enn før. Ikke minst i form av human kapital gitt at den norske befolkningen er langt bedre utdannet enn før.

Tar en hensyn til bolig/hytte verdier, innbo, pensjonskapital og næringsinteresser, tipper jeg at våre 5,4 millioner landsmenn samlet bikker 20 000 mrd kroner i formue. (og det uten å hensynta human kapital). I så fall er deres gjeldsgrad om lag 15-20 pst av samlet formue.

Er det mye?

  • Hva slags tidsperspektiv er det fornuftig å ha på reguleringene?

I fjor høst skulle bankene stramme kraftig inn, i mars skulle vi slippe ut maksimalt, og ved inngangen til 4. kvartal strammer vi tilbake inn igjen, Men nye innstramninger – de strengeste noensinne – varsles fra årsskiftet. Intensjonen er at de nye forslag skal revurderes hvert andre år.

Jeg vet ikke om denne regulatoriske ‘fine tuning’ er i praksis blitt det nye styringsverktøy i penge og kredittpolitikken i nullrentæraen, men man bør ha et bevisst forhold til hvilken rolle reguleringene skal spille i styringen av makroøkonomisk etterspørsel etter varer og tjenester.

Gitt at reguleringene svinger så mye som de gjør vil publikum tilpasse seg til dem. De vil låne ukritisk opp hver gang det er et frislepp i troen på at vinduet for raus kredittgiving kan bli lukket når som helst. FT skaper her et spill som bedrifter og husholdninger mer eller mindre tvinges å kaste seg ut i.

Kanskje er det lurere å meisle ut robuste reguleringer som ikke trenger å endres oftere enn hver femte eller tiende år? Reguleringer som innbyr til finansiell spekulasjon.

  •  Hva har vi politikere for?

For de som ikke har kapital, er det få ting som er viktigere enn adgang til lånemarkedene.

Det er som Kanye West sier så treffende:

Having money isn’t everything, not having it is.

Men mange nordmenn har mer enn nok, og er egentlig mest opptatt av hvilke kjøps- og salgsmuligheter reguleringene gir. Fremveksten av private investeringsselskap som utelukkende satser på å utnytte svingninger i arbeidsfolks muligheter for å få lån, ved å kjøpe opp innstegsboliger, er bare den naturlige konsekvens av en langvarig periode med svingende adgang til lån.

En kunne ønske at det var sterkere politiske skillelinjer når det gjeldt boliglånsforskriften. Så kunne befolkningen ha et sterkere ord med i laget, når en så viktig sak for folk flest blir avgjort.

  • Er boligprisene problematisk høye?

I gjennomsnitt kostet en bolig omsatt i Norge august 2020, 3,3 millioner kroner. Tar en vekk Oslo/Asker/Bærum var summen i underkant av 3 millioner kroner.

Er dette virkelig problematisk høyt?

  • Den regionale dimensjon

Finanstilsynet deltar i disse dager i politikeres og riksmedias livsløgn. FT ønsker ikke å ta i regionale problemstillinger, men det er også et standpunkt å ta. Et sterkt standpunkt i samfunnsdebatten.

Underforstått i alle analyser, i Nasjonalbudsjettet, og i alle partiprogram er at det i hovedstadsområdet må bare må få vokse i et rasende tempo.

Det er selvfølgelig alltid noen bygdeorginaler som hytter med neven mot himmelen, med forslag om å opprette et lensmannskontor her og der, men ingen tør å foreslå tiltak som kan endre denne trend. Alle vil ha den fineste hovedstad som penger kan kjøpe. Også våre velmenende bygdeorginaler

SSBs siste prognoser viser da også at den norske befolkning skal øke med om lag 600 000 mennesker frem til 2050, hvorav halvparten av veksten kommer i hovedstadsregionen. En region med trengsel og trangboddhet.

Gitt denne villede og ønskede politikk – for den er ikke vanskelig å endre – så må boligprisveksten bli sterk i denne region – uansett rente, forskrifter eller regjering som sitter. Alltid uansett.

Kategorier

Siste innlegg