Det nye regjeringskvartal som skal unnfanges i pandemiens år 2020, kan i ettertid bli sett på mer som en bauta over norsk stormannsgalskap, enn som en fremtidstrettet satsing på moderne arbeidsplasser.
Kort fortalt er regjeringskvartalet et prosjekt i Oslo sentrum som kunne kostet det halve hvis det hadde blitt lagt et annet sted. Man bruker 20 milliarder eller mer for å få regjeringskvartalet lagt i gangavstand til Stortinget. Om lag 4000 kroner per innbygger bruker man altså på plasseringen av bygget. Plasseringens merkostnader, om du vil.
Alle politiske partier og alle riksdekkende medier støtter opp om denne beslutning. Det er tabu å påpeke at dette er sløsing med offentlig midler. Plasseringene av bygget er et nasjonsbyggende prosjekt. Bedre, billigere og mindre smittefarlig ville det ha vært å lage en campuslignende småhusbebyggelse på utsiden av byen, der den ville være lett å bygge og bevokte. Bra distriktspolitikk kunne det også ha blitt.
Nei, et sentralt prangende maktsymbol må vi ha, hvis vi skal hevde oss i internasjonal sammenheng. Kan ikke være fredsmegler i Midt-Østen, velgjører i Afrika, og NATOs ivrigste frontsoldat uten at vi har et regjeringskvartal som skinner. Prioriteringer som må heves over den politiske debatt.
Men det er også mulig å tenke helt annerledes. Nå som Araber-landene gjør fred med Israel, Afrika har solid økonomisk vekst, og NATOs nabolag blir stadig mer fredelig – til tross for Putins utskeielser – kan man tenke seg at den stolte norske internasjonale engasjement kunne tones ned.
Jeg følger regelmessig nyheter fra Afrika og Midt-Østen under Covid 19-krisen. Det er aldri et pip om savnet av nordmenn. Ingen skrekkslagen og trøstesløs TV reporter i Nairobi som ikke kan fatte hvordan morgendagen blir med mindre nordmenn snart viser seg i gatene. igjen
Våre folkevalgte er mennesker av kjøtt og blod. Med drømmer om fine kontorer, familier og finansielle behov. Når Stortingspolitikere som nærmer seg pensjonsalderen ser på Per Sandbergs skjebne som kro-eier i Moss, skjønner de at de må aksle om og delta i internasjonalt arbeid. Det må sendes nok penger ut til at mange nok norske politikere kan få seg verv i utlandet.
Skjønner dem godt. Selv er jeg barn av Norges IMF-representant. Min far Knut Andreassen jobbet og slet i Norges Bank i alle år uten å klare å legge seg opp en krone. Men i løpet av få år på skattfri, høy gasje i USA la han seg opp nok sparepenger til å realisere drømmen om hus, hytte og utleieleilighet. Derfor skjønner jeg at våre eliter vil til utlandet. For vår familieøkonomi ble oppholdet i USA helt avgjørende.
For noen år tilbake skrev jeg om SVs talent Inga Marte Thorkildsen drøm om jobb i New York. En politiker som jo mistet muligheten til å reise ut, da Erna overtok som statsminister i 2013. Men noen år senere så jeg bilde av henne i avisa som skolebyråd, sittende på Furuset, hvor hun var leksehjelp for noen muslimske jenter. Aaah, verden går fremover.
Men kanskje ikke for henne? For avlønningen av det å engasjere seg for barn og unge i Norge kan ikke måle seg med gasjene du får i utlandet. Det er bare trist når det blir bråk fordi direktører i undervisningsetaten i Oslo kommune fikk et solid lønnsopprykk i år til ‘hele én million kroner. Det samtidig som folk flest gladelig aksepterer at vi bruker 20 mrd kroner ekstra på plasseringen av Regjeringskvartalet. Og ti-talls milliarder på engasjement i utlandet med tvilsom verdi.
Det å være direktør i en kommune her hjemme og hjelpe barn lese og skrive, slåss mot gjengkriminalitet, og bygge det norske samfunn, bør være vel så godt betalt som det å ta seg en jobb internasjonalt.
Covid 19 kunne ha endret alt. Pandemien kunne ha vært bekjempet ved å stenge grensene. Da hadde vi ikke hatt smitte i Norge. Fotballkamper med stappfulle tribuner, ingen bruk av munnbind og normal julebordsesong ville vi hatt. Vi hadde oppdaget at verden faktisk ikke trenger nordmenn på tur. Men nei, utenlandsreiser måtte prioriteres. Vår manglende betydning i verden kunne ikke blottlagt.
I 2020 bør vi reflektere mer over våre valg. Komme oss vekk fra naiv overtro om nordmenn som det utvalgte folk til å frelse alle utenfor landegrensene, til å satse mer her hjemme. Steng gjerne grensene for et par uker, slik at vi får kontroll over smitten. Bra for miljøet er det også om vi reduserte vår reiseaktivitet i utlandet. Bra for smitten ville det være å skrinlegge planene om en festning av et regjeringskvartal i Oslo sentrum. Arbeiderpartiet ønsker visstnok å øke skattene med 7 mrd kroner i neste Storingsperiode. Det kunne de sluppet ved å flytte regjeringskvartalet ut av byen.
Fasiten for hvordan COVID 19 forandrer Norge er ikke skrevet. Men muligheten er der for den kan endre på hvordan nordmenn ser på seg selv, vår plass i verden og våre prioriteringer. Etter COVID 19 kom til gamlelandet fremstår Regjeringskvartalet som et monument over norsk stormannsgalskap.