COVID 19 var siste spikeren i kista for norske inflasjonsforventninger

Før COVID 19 kom til landet trodde alle at lønnsveksten i år ville forbli høy, at arbeidsledigheten ble lav, med fare for renteøkninger. Nå er det lite oppstyr rundt at vi har landet et av de rimeligste oppgjør i moderne tid, med en ramme på 1,7 pst lønnsvekst. Mesteparten av dette er overheng fra tilleggene som ble gitt på høstparten i fjor, med effekt på årsgjennomsnittet i 2020. I høst får du kun en håndfull tusenlapper, og du kommer ikke til å mukke!

Så inn i neste år blir det trolig et minimalt overheng med om lag samme lønnsvekst 1-2 pst som i 2020. Noe vi kommer til å pent finne oss i. Helt uten at det blir noe bråk, hissige streiker, eller voldsomme opptøyer. Vi får bare ta til takke med det vi får.

Men bare vent: snart er vaksiner på gang, og festen kan begynne igjen, hockey-sveiser kommer tilbake, med stolte fagforeninger som krever sin rett ved høye lønnskrav. Hahaha. Norge er i sannhet livsløgnens hjemland. Ingenting kunne vært fjernere fra virkeligheten, annet enn at hockeysveiser faktisk er på vei tilbake!

En japansk hverdag senker seg nå over Norge, med lav økonomisk vekst, ingen inflasjon av betydning, og stor usikkerhet om fremtiden.

Et regime som selvfølgelig også gir minimal lønnsvekst, ingen behov for renteoppgang. Og arbeidslivet blir søvnig. Ingen gidder å streike for en femtiøring. Spørs om de i det hele tatt gidder å stille lønnskrav av betydning i årene fremover.

Fortvilet over sin skjebne har nordmenn kastet seg inn i vill boligspekulasjon, som om vi alle var nyskilte amerikanske bilselgere på tur til Las Vegas. I Norge er det allerede tilstrekkelig mange boliger til at husleiene flater ut, med en rekordsvak vekst på 1,3 pst de siste 12 måneder. Og så lenge vi systematisk bygger flere boliger enn vi trenger, vil husleiene være under press. Om vi ikke har noen boble nå, kan vi fort få det hvis boligprisene rauser av gårde uten at gjennomsnittsnordmannens inntekter, eller husleier i inntekt, øker.  

Dette er den norske variant av et slags Japan-syndrom. For Japan var det inntektene til deres gigantiske maskin- og konsumvareindustri som sviktet, hos oss er det energiprisene, vår viktigste inntektskilde:

Nå kan jo energiprisene ta seg kraftig opp igjen i en nær eller fjern fremtid. Men jeg har mine tvil, og uansett så blir det neppe mer enn et blaff.

Forbruket av energi i Europa stagnerer. Både nye gassledninger fra Russland, og mange grønne energialternativ ferdigstilles i disse dager. Ikke rart i at norske energi-produsenter varsler kraftig fall i sine investeringer fremover. Og oljeprisen har vært for nedadgående lenge. I 2013 lå oljeprisen på om lag 100 USD per fat for kvaliteten Brent Blend. Nå ligger det til at den langsiktige oljepris blir det halve av dette.

Men også andre næringer vil utsettes for deflatoriske impulser. Det er i senere år bygd opp en betydelig overkapasitet i hotell- og restaurantbransjen. Bransjer som kommer gradvis tilbake til en slags normalitet med noe færre gjester enn før. 60-80 pst av tidligere års kapasitetsutnytting må vi her regne med i årene som kommer.

Uten lønns-, eller husleievekst, og med pressede marginer i mange bransjer, er det ikke utsikter til rare inflasjonen på 2020-tallet. Norges Bank vil neppe nå sitt mål på 2 pst inflasjon med mindre de fortsetter å få drahjelp fra en fallende kronekurs. En kronekurs som siden finanskrisen har falt med et par prosent i importveid verdi pro anno.

Uten hjelp fra videre fall i kronekursen vil konsumprisveksten, som har ligget på 2,1 pst i gjennomsnitt det siste tiåret, trolig bli nær null, eller negativ. Inflasjonen mister drahjelp fra både husleier, fra lønnsvekst og fra energipriser.

Derfor må vi for all del unngå at kronekursen begynner å styrke seg. Skulle så skje har neppe Norges Bank noe annet valg enn å kutte rentene ned i negativt lende. Kanskje like langt ned som Den sveitsiske sentralbank har gjort med sine minus 0,75 pst i innskuddsrente.

Vår fremtidige inflasjon vil langt på vei bestemmes av faktorer utenfor norsk kontroll. Noe japanske økonomer, økonomer i verdens tredje største økonomi, lenge har tatt innover seg. Noe norske økonomer er blinde for.   

Den norske inflasjonen er som et slagskip på verdens hav uten kaptein på broen. Vår inflasjon kommer i hovedsak til å bestemmes av utenlandske faktorer, og av hvordan norske bedrifter, husholdninger og det offentlige reagerer på de små og store sjokk som skyller inn over gamlelandet. Havet er lunefullt.

Men kommer ikke vaksinen for COVID 19 snart? Ikke hold pusten. Og uansett om vaksinen bare medfører sterk skade, eller død, for kun én promille av befolkningen, snakker vi om nye 5000 norske ofre.  Du kan få min køplass når vaksinen skal testes ut på den norske befolkning.