Distriktspolitiske livsløgner

Min gamle professor Finn Førsund, yndet å si at du får plass til hele Norges befolkning i Nordmarka. Hans kommentar til debatten om å ta vare på Marka grensa, eller tillate bare litt, kanskje bittelitt areal til boligbygging. Saken er jo den at det ikke finnes noen stopp, når du først har begynt. Å ta av Marka-grensa blir litt som Jan Andreassen spiser potetgull. Det er ingen stopp før bollen er tom.

Men når jeg hører byplanleggere diskutere byutvikling, og spesielt utviklingen i Hovedstadsområdet, virker det ikke som folk har tatt poenget i det hele tatt. Bygger du 1000 nye boliger for den stadig voksende befolkning rundt Oslo-fjorden, så reduserer du ikke nødvendigvis ubalansene fordi flere kan finne på å flytte til byen hvor alle politiske partier ønsker å bruke penger.

Bare ta Karl Johan. Halvannen milliard kroner til Nationaltheateret, 2 til Stortinget og 20 til det nye regjeringskvartal, pluss pluss pluss, fordi man må oppgradere infrastruktur. Og har du samlet Storting, Regjering og statsadministrasjonen på en jordlapp på størrelse med et frimerke, trenger du en liten hær av sikkerhetsvakter som skal passe på at vi aldri utsettes for et terroranslag igjen.

Våre distriktspolitikere elsker dette fordi, det er noe som trumfer deres ønske om å gjøre livet bedre i distriktene, og det er nasjonalismen som renner gjennom hjertene deres. Norge kan ikke ha en hovedstad som står tilbake for noe som helst. Vi må i hvert fall være på nivå med Helsinki, København og Stockholm, som jo alle rangeres på topp ti av verdens byer å bo i.

I praksis har den norske regjering to budsjetter. Et for oppgraderinger av Oslo 1, hvor alle kostnadsoverskridelser i milliardklassen betales som om det var kaffekos på 17. mai. Med et oppgitt smil. Så har du resten av Norges sine budsjetter, hvor man skal slåss for hver krone.

Dette kunne være en norsk pussighet uten konsekvenser annet enn for komikere på Sen-fredag, men det er store beløp som her disponeres. Så store at regjeringen helst ser at de holdes utenfor de ordinære budsjetter. Da synes de ikke så godt.

Men kanskje er det sånn vi ønsker å ha det? Jeg har tidligere kritisert bygdeentusiaster for å protestere, men aldri foreslå konkrete tiltak av typen flytting av hele statsadministrasjon til et billig, trygt og CO2 vennlig sted med liten smittefare utenfor allfarvei. Men stort sett talt for døve ører. Min oppsummering av distriktspolitiske debatter er at det er sånn våre idealister vil ha det. Stå på TV, og med harmdirrende stemme, forteller hvor ille alt er, men uten å foreslå praktiske alternativer. Noe som monner.

Neste morgen stiller de med blankpussede sko i Stortinget og rekker opp hånda når 20 milliarder til ny statsadministrasjon skal vedtas, som om de var ivrige tissetrengte 9 åringer, som spør aller nådigst Frøken om å få kunne gå på do.

Men distriktene trenger konkrete tiltak. COVID 19 er ikke et unikt eksempel på at når uår, krise og krig slår inn over Norge er det distriktene som rammes hardest. Det er her i distriktene at de konjunkturutsatte næringer ligger. Oljenæringer som er truet av det grønne skiftet. En norsk industri som i makro er stagnant. Turisme som rammes av COVID 19.

I Oslo er det derimot økende grad offentlig ansatte av alle slag som er immune mot nedturer i økonomien. Offentlig ansatte som i praksis har fått heftige lønnstillegg takket være COVID 19, fordi deres pensjonsordninger krever langt større påfyll fra de offentlige budsjetter enn før, da renta var positiv.

En skulle tro at korona-pandemien rammet aktiviteten i storbyene hardest. COVID 19 kommer trolig heller til å forsterke sentraliseringen av den norske befolkning fordi  ulempene viruset gir, mer enn motsvares av økt pengebruk for å avhjelpe effekten av pandemien.

Slik rusler sentraliseringen av den norske befolkning ubønnhørlig av gårde. En sentralisering som folk bare trekker på skuldrene av:  – best var det, det gikk som det gikk.

Det vi burde ha stilt oss som spørsmål er hvordan ønsker vi å bygge landet, bosette folk og utvikle hele Norge. En slags plan for hvordan Norge bør vokse i årene fremover. En plan som må ta høyde for at COVID 19 er kommet for å bli, og kan få følge av nye pandemier i årene fremover.

Det har aldri vært billigere å ha slik visjoner enn nå. Renten har aldri vært billigere, og det er billig å bygge nytt – bare du unngår å gjøre det innafor bompengeringen i Oslo.