Jeg har lenge vært i stuss over norske idealister.
- De sier å være opptatt av distriktspolitikk, men de ser ingen problemer med å prioritere bruken av ti-talls milliarder av kroner i Oslo sentrum. Der hvor man kunne spart samfunnet for store utgifter ved å legge sentrale statlige organer et stykke utenfor Oslos bompengering.
- De sier å være opptatt av miljø, men det strekker seg ikke til deres egne omfattende reisevirksomheter til utlandet.
- De sier å være opptatt av landbruket og detaljhandel, men gjør fint lite for å demme opp for Tax-Free og harryhandel.
Så jeg vet ikke helt hvorfor verden er blitt slik, men kanskje har det med å gjøre at når nordmenn skal velge politikere, så er det den mest veltalende, mest følelsesladete politiker, som stikker av med stemmene. Han eller hun som har den kjappeste replikken, glimt i øyet, og evne til å parere vanskelige spørsmål i en TV debatt med en elegant analyse. Terningkast 6 i VG er det egentlig mål. Slikt vinner man valg.
Med andre ord er blitt et folkeferd som stemmer frem intensjonspolitikere som er gode i debatt, ikke konsekvenspolitikere som er flinke til å bygge vei, jernbane eller til å nå klimamål.
De dårlige tider som korona-viruset har gitt store deler av næringslivet, leder oss alle til å ønske å slå ring rundt de arbeidsplassene vi tross alt har igjen.
En iver som kan gå litt for langt med handelsbarrierer landene imellom som verste utkomme. Fri-handel er tross alt noe alle tjener på i det lange løp, med utveksling av varer og tjenester, idéer og kunnskap. Med den bonus at der hvor det handles mye på tvers av landegrensene flyter det gjerne folk med. Kjærlighet mellom to personer oppstår og samfunnet berikes etter hvert med nye borgere.
Likevel, tross alle advarsler om at jeg kan tatt for å være en proteksjonist, så synes det som om at vi med fordel kan lære noe av måneder hvor vår samhandel, og spesielt vår reisevirksomhet, har vært preget av korona-uro.
Det er ikke alle som har tapt på korona-krisen. En periode hvor grensehandelen ble stoppet, hvor folk lærte seg at det er fint å feriere i Norge, og en tid hvor vi ble opptatt av det nære. CO2-utslippene gikk ned.
Så her er noen forslag, inspirert av mye av det positive som COVID 19 krisen har gitt oss alle.
- Skattlegg alle nordmenn som harryhandler 10 000 kroner for gleden. Alternativt ha skyhøye bompenger på svenskegrensen. Det vil hjelpe landbruk og detaljhandel.
- Fjern Tax Free, legg på flyseteavgifter. Pengene kan gå til støtte for familier som har Norgesferie. De får trekke fra 10 000 NOK på inntekt, ved selvangivelse.
- Lag normer for offentlige konferanser, hvor det blir kutyme for å delta i de utenlandske møtene via videokonferanser, mens man holder egne konferanser i Norge. Spar CO2!
- Bli flinkere til å bruke lokale krefter i u-hjelpen. Det er nå ti-talls millioner av akademikere i Afrika. Nordmenn trenger ikke reise dit for å gjøre gode gjerninger. Send pengene til de lokale gode kreftene.
- Det er nå en gang mange tomme kontorbygg i Norge. Med koronakrisen blir det langt fler. Ingen grunn for at det offentlige skal bygge egne kontorer for ti-talls milliarder av kroner. I vår digitale tidsalder kan det meste flyttes til hvor som helst i Norge.
Dette er forslag som vil spare samfunnet for store beløp, hjelpe detaljhandelen, hjelpe landbruket, skape mange arbeidsplasser og styrke distrikts-Norge.
Men jeg har ingen tro på at noen Stortingspolitiker kommer til å følge dem opp. Ikke en eneste en.
Selv faren for nye pandemier, eller oppblomstring av korona får ikke nordmenn flest til å legge om livstilen. Alle rikspolitikere vil bo og jobbe i gangavstand til Karl Johan, men reise til utlandet titt og ofte.
Så mine forslag blir som slag i luften å regne. Morsomt var det lell å skrive disse ord. Må bare beklage hvis konsekvensen av disse ord var å gjøre folk forarget midt i sommerferien, men mine intensjoner var de beste. Håper jeg får terningkast 6 i VG!