Hvor god er Kina i Go?

For en gammel Go-spiller (det er noen år siden nå) klør jeg meg i hodet for å forstå hva Beijings langsiktige strategi for tiden er. Impulsiv, aggressiv og litt Rambo-aktig. Det som skulle bli Kinas-århundre er inn i en turbulent periode etter at Kina la om fra en føyelig, til en aggressiv utenrikspolitikk.

Go er et asiatisk strategispill, for to personer, med de enkleste regler, hvor man setter ned stener på et rutete spillbrett i håp om å få kontroll over mest mulig territorium. Det vanskelige er å avveie kortsiktige trekk, ofre noen stener her og der, mot det langsiktige mål om å vinne meste mulig areal.

Men Kina sloss i dag på tørre never for hver eneste lille celle på brettet, nesten bokstavelig talt:
1) I de uavklarte grenseområdene mellom atomstormaktene India og Kina kom det forleden til trefninger, som endte med kamp hånd til hånd, visstnok med klubber og kniver. 20 indiske soldater ble klubbet i hjel. Noe som i forrige utløste boikott av kinesiske varer over hele India, verdens mest folkerike land.
2) Fremfor å la Hong Kong kinesere demonstrere, velger Xi Jinping å vise muskler. Denne uke kastes de første frihetskjemperne i Hong Kong i kasjotten. De får neppe slippe ut igjen.
Men Hong Kongs uavhengighet skal uansett forsvinne helt i 2047, da alle særrettigheter tilknyttet det såkalte ‘one country two systems’ opphører. Hvorfor denne utålmodighet?
3) I Sør-Kina Havet tar Kina seg til rette. Sender bevæpnede fiskebåter inn i vietnamesisk og indonesisk farvann. Andre provokasjoner skjer mot andre land som slåss for sine hevdvunne rettigheter i Sør-Kina Havet.
4) Mot Japan sendes det krigsfartøy i retning av de omstridte øyer nord for Taiwan som Japan i dag kontrollerer.
5) Og Beijing varslet i år at de ikke søker en ‘fredelig’ gjenforening mot Taiwan. Bare gjenforening heter det nå. Og det snart!

Intet av dette virker spesielt veloverveid, eller langsiktig. Kina står i dag uten allierte og har mistet mange venner i resten av verden.

Så hva er det som foregår?

Min arbeidshypotese er at Kina opplever større problemer med å få orden i sin økonomi enn antatt, noe som leder makthaverne i Beijing til å slå på nasjonalistiske trommer. Spille offerrollen. – Verden er mot oss! En taktikk Donald Trump brukte med hell under valgkampen i 2016.

Det er tydeligvis vanskeligere få ned arbeidsledigheten enn kommunistene trodde. En arbeidsledighet på 4 pst i byene var før det normale. Nå ligger den på om lag 6 pst. Utover dette kommer de millioner av dagarbeidere som flyter rundt i kinesiske byer, men som i år søker hjem til landsbygda fordi det ikke er noen jobber å få. BNP- veksten i år blir nær null.

Kina av i dag er ikke hva det var for bare få år tilbake. Nå bygges det fabrikker i Laos, Myanmar, Indonesia og Vietnam som alle har lavere lønnskostnader og bedre adgang til vestlige markeder enn Kina har.

Vestlig produksjon av legemiddelutstyr flyttes nå ut av Midtens Rike. Og ingen stoler på Huaweis forsikringer om at de militære aldri vil gripe inn og kontrollere vestlige nettverk bygd av det kinesiske telekomselskapet. Hvem vet hva Leninistene i Beijing finner på i morra?

For å øke sysselsettingen foreslo nylig Statsminister Li Keqiang at byene måtte oppmuntre til at det ble satt utendørs matservering, Street Food, slik man hadde i gamle dager. Det ville både ville skape arbeidsplasser og hindre sosial uro. Enn så lenge har de statlige mediakanaler tatt sterk avstand fra en slik nedverdigende idé. Men statsministeren er nestkommanderende i det sju mann sterke Politbyrå som styrer Kina. Så det kan fort bli aktuell politikk, hvis ledigheten holder seg høy.

En annen indikasjon på at makthaverne er bekymret for sosial uro, er at Kina ikke later til å få noen pensjonsreform. Det haster. Kina har nå verdens raskest aldrende befolkning. Med en relativt lav pensjonsalder (50 år for kvinner i fabrikkene, og 60 år for menn), har Kina lenge hatt behov for å heve sin pensjonsalder. Med dagens regler vil yrkesbefolkning på 2020-tallet falle med 60-70 millioner.

Nå kunne Kina ha valgt en sterkt ekspansiv finanspolitikk, og sluppet fri kredittmarkedene slik de gjorde i 2009, da Kinas stimuli må ha en stor del av æren for at verdensøkonomien kunne hente seg inn igjen. Men Kinas statsgjeld har eksplodert siden den gang, og Xi Jinping slo hardt ned på finansielle bobler så sent som i 2017.

Professor Christopher Balding, hvis spennende blogg www.baldingsworld, fikk han kastet ut av Kina, har en interessant teori. Han tror Kina vender seg innover slik det gjorde for mange hundre år siden. Xi Jinping ønsker å dyrke det kinesiske, sikre Kinas territoriale krav, med en aggressiv og fiendtlig utenrikspolitikk mot vesten. Ikke helt ulik hva Nord-Koreas Kim Jung Un forsøker seg på.

Med aggressive utenrikspolitiske utspill skal befolkningens patriotisme bruse. Og Go- stener skal settes mot India, Japan og i Sør-Kina Havet. Taiwan slukes. Med våpen om nødvendig. Økonomien kommer i andre rekke, så lenge det kinesiske samfunn tåler de tøffe tidene kinesere flest har i vente.