….er en fantastisk bok som omhandler 30-årene i US, Franklin D Roosevelts kamp for å bekjempe den økonomiske depresjon, de avtaler han måtte inngå, blant annet med erklærte rasister, for å få sin politikk igjennom.
En historie som blir stadig mer relevant for vår tid, etter at koronapandemien, fikk følge av det sterkeste økonomiske tilbakeslag i fredstid, med ‘Black Lives Matter’ som følgesvenn.
I de fleste sannferdige beretninger om 30-årene kommer det frem hvor mye folk strevde med å få samfunnene sine til å bli normale i en æra preget av store omveltninger. Biler, radio, og telefon endret kommunikasjonsmulighetene. Prisene på råvarer var fallende, og det var en voksende fare for at den rådende handlekrig ville bli en krig med våpen.
Lenge har vi undervurdert hvor svak den underliggende veksten og inflasjon i våre moderne samfunn har vært. Sterke stimuli i form av kredittvekst har vært nødvendig for å holde hjulene i gang.
Tro det eller ei, men i de første år av dette årtusen, årene 2000-08, var den gjennomsnittlige gjeldsveksten i norske husholdninger 10 pst. Dette var elleville år hvor boligprisene tok av, børsen bykset avgårde, og Norge levde ut sin andre jappetid. Den første var som kjent på slutten av 1980-tallet.
Og inflasjonen? Den toppet på svake 2,3 pst i 2006.
Stadig flere makroøkonomer snakker om en slags normalisering av økonomien etter at den første COVID-19 bølgen har lagt seg. Må heve renta, vet du, før inflasjonen kommer og tar oss. Men kredittveksten er svak, og fallende. Det kan godt tenkes at husholdningenes kredittvekst blir negativ fra juli i fjor til juli i år.
Det skal da litt til før inflasjonen gjør ‘Come back’. Arbeidsmarkedet later til å streve i mange år fremover med å skape nok faste jobber, med gode inntektsmuligheter, til å få arbeidsledigheten tilbake igjen til minimerte nivåer.
Nye deltidsjobber vil vi får. Men er det noe vi har lært av COVID 19 er at det er stor forskjell på en trygg kontorjobb i den offentlige sektor, og det å jobbe med konserter, uteliv, underholdning, hotell og restaurant. COVID 19 gjorde forskjell på folk – og den eksisterende forskjell i velbehag – bare så uendelig mye større, enn den var ved inngangen til året.
Det er den uro i arbeidsmarkedet, med usikre mennesker, som lurer på både om de får jobb, hvor lenge de har jobb, og hvilke pensjonsrettigheter de har som får folk til å spare uvanlig mye. Det til tross for at rentenivået er minimert.
Det å åpne opp samfunnet slik at vi alle kan bevege oss fritt antas av de fleste å gi oss tilbake den hverdag vi var så vant med ved årsskiftet. Men frykten blir ikke borte. Folk vet ikke når og hvor neste utbrudd kommer. De har store forpliktelser i en usikker tid. Selv kommer jeg neppe il å dra på festivaler, konserter eller overfylte barer i år. Det kan vente. Livet er langt – i hvert fall hvis du slipper unna COVID 19.
Men nettopp det at folk kommer til å være forsiktige i ett og alt, gjør at næringslivet blir usikker på fremtiden. Investeringene vil begrenses til nødvendig vedlikehold og kun noen få nysatsinger.
I en slik verden står politikerne foran et valg. Selv i de beste år var våre moderne økonomier helt avhengige av massive mengder stimuli for å fungere som normalt. Nå må enten politikerne gi gass, ved skatteletter, og store satsinger i offentlig regi, eller så må kredittpolitikken nok en gang måtte redde dagen.
Der hvor politikernes mot svikter, vil det oppstå et behov for kraftig negative renter. Kraftige nok til å sette mot i en befolkning som av så mange grunner lever i frykt for hva fremtiden måtte bringe.