EUs budsjettkompromiss denne uke var et typisk EU-kompromiss, som gjorde alle litt fornøyd, alle litt misfornøyd, men typisk nok; Litt for lite futt!
Støtten utgjør 390 mrd Euro, eller nær 4000 milliarder kroner over 3 år. Viktige midler som kommer til å hindre en lang rekke konkurser, og redde mange banker fra å måtte tap på utsatte lån. Men per år blir det ikke mer enn ett prosentpoeng av BNP i stimuli for 2021. Uten nye stimuli (i vekstforstand) senere, og en innstramning (når pengene faller bort) i 2024.
Dette er bare for lite stimuli i sum til å bringe Euro-landene tilbake til full kapasitetsutnytting neste år. Ropene om nye rentekutt fra allerede minus 0,5 pst vil bli sterkere utover høsten med mindre politikerne er villig til å øke sine budsjettunderskudd ytterligere.
COVID19 bølgen ser ut til å ha lagt seg i kontinental-Europa, men folk flest vil trolig være forsiktig med å reise, handle og bygge i lang tid fremover. Ruge på sparepengene i frykt for at nye bølger av COVID 19 eller nye pandemier skulle dukke opp.
Og for å maksimere usikkerheten har de europeiske statsledere bestemt at de 390 mrd Euro som skal gis i støtte, skal lånes opp av EU, men uten statsgarantier fra medlemslandene. Noe som også gjør lånene unødig dyre å ta opp. Sånn som EU-lederne holder på, er jo ikke EU som institusjon en like god kreditt som den tyske stat.
Med disse tiltak er det bare ikke mulig å tro at arbeidsledigheten kommer til å normaliseres i tiden fremover i EU uten at noen, eller noe, griper inn.
Hvem skal stå for et sterkt oppsving i verdensøkonomien neste år?
Ikke Europa, hvor statsbudsjettene må gradvis strammes til igjen etter årets voldsomme økning i COVID 19 relaterte utgifter, og manglende skatteinngang, skal stabilitetspakten i EU etterleves. En pakt som krever langt lavere budsjettunderskudd ( 3 pst av BNP) enn det Euro-landene i dag har.
Ikke de fremvoksende økonomier i India, Pakistan, Latin Amerika og Afrika hvor COVID 19 fortsetter å brenne gjennom befolkningen.
Ikke Kina som må roe ned sine kredittbobler og spekulative aksjemarkeder. Renten her er uansett kommet mye ned – til 3 pst. Budsjettunderskuddene er store.
Ikke de oljeproduserende land, som må spenne inn livreima etter oljeprisfallet i år.
Ikke USA, hvor 25 millioner amerikanerne fra og med august av mister sin ukentlige sjekk på 600 USD. Det mens de daglige tellingene av COVID 19 tilfeller setter nye rekorder på daglig basis.
Så hva skal skje?
Jo, man må få de enorme sparemidlene som hoper seg opp på ulike konto rundt omkring i verden til å bli tatt i bruk ved hjelp av markedsmekanismer. Sparemidler som ingen tar i bruk til konsum og investeringsformål, men som puttes på konto i sentralbanker. Inntekter fra tidligere år, som når de trekkes ut av det økonomiske system leder til redusert etterspørsel etter goder, lavere produksjon og enda lavere sysselsetting. En nedadgående spiral.
Så hva kan man gjøre?
Vel, et nærliggende alternativ er å ikke gjøre noe som helst. Bare la arbeidsledigheten ese ut, øke skattene i takt med at utgifter til ledighetstrygd baler på seg, og sitte rolig tilbake mens pessimismen og fortvilelsen brer seg i folkedypet.
Alternativt kan man sparke rentenistene ut i aksjonsmodus. Sentralbankene kan sette ned sine innskuddsrenter massivt, slik at banker vil lete med lys og lykte etter muligheter for å låne ut sine innskudd, og slippe å betale dyrt for å putte dem i sentralbanken. Tvinge bankene til å bli kreative med å ta i bruk sparemidler. Og til det trengs det tydeligvis enda kraftigere negative renter i mange land enn det vi har i dag.
Renten i de perifere Euro-lands statsgjeld faller markert tilbake denne uke, så noe godt kom det ut av EUs budsjettkompromiss. Men også de tyske statsrentene er noe ned denne uke, som de amerikanske. Det tyder på at vekstforventningene fortsetter å falle globalt. Amerikanske realrenteobligasjoner ble onsdag handlet til minus 0,92 pst, det laveste nivå siden den europeiske finanskrise.
Hvem vet? Kanskje minus 2-3 pst renter som innskuddsrenter i den europeiske sentralbanken er det som skal til for å få fart på utlånene.
Renten må trolig uansett ned til et nivå hvor utsatte EU-land også kan låne til negative renter, slik at deres konkursfare reduseres. Uten noen større felles fond for europeisk statsgjeld, som alle Euro-land står solidarisk bak, må trolig ESB senke sin styringsrente fra minus 0,5 pst til minus 1,5 pst for at Portugal, Spania, Italia og Hellas skal kunne finansiere sine store statlige underskudd til negative renter.
Dette leder til også negative boliglånsrenter i de fleste europeiske land. Boliglånsrenter som kan gi opphav til ellevill spekulasjon med mindre boligskatter økes. Boligskatter som kan komme godt med når fremtidens statsbudsjetter skal gjøres opp.
Noen vil si at dette er ran av nord-europeiske avkastning. Men nederlandske, østerrikske, svenske, danske og finske rentenister har seg selv å takke. Hadde de akseptert at all statsgjeld i Europa ble samlet solidarisk med en langt større pakke av lån og garantier, ville man unngått at hver og en strevde med å spare seg til fant i et forsøk på å bevare sin kredittverdighet.
Men gitt at så ikke later til å skje med det første må rentene tilpasses den tafatte finanspolitikken. Renten må videre ned i Euro-området.
Dette later til å bli Euro-områdets nye hverdag. Lav økonomisk vekst, ingen inflasjon, høy gjeldsgrad, stor arbeidsledighet og renter som er enda mer negative enn de er i dag.