Norsk økonomi må fortsatt dopes ned av en svakere kronekurs

En venn av meg kjøpte for noen år tilbake en bolig i Euro-området. Boligen var et elendig kjøp, med store utbedringskostnader i et land med marginal boligprisvekst. Det til tross for at rentenivåene i Euro har vært minimert i en årrekke. Håndverkerregningene sto ikke tilbake for de norske, og det var ikke langt unna at en kunne si at vedkommende hadde kjøpt den berømmelige katta i sekken.

Men her en morgen satt jeg og grublet; Hva hvis du hadde regnet om til norske kroner?

Saken er den at kronekursen har falt nær 50 pst i verdi mot Euro, fra det sterkeste ( januar 2013), til i dag. Ja, det endret på bildet på boligkjøpet. Plutselig gikk investeringene i pluss, altså i norsk regning. HURRA!

Bare fallet i kronekursen er stort nok, ser alt i Norge genialt ut. Bare vi doper oss nok på gode stimuli. Lovlig er dette dopet også!

Vi har lett for å glemme hvor viktig valutakursen og andre stimuli som finanspolitikk har vært for vår økonomiske utvikling i disse år.

Litt rart å tenke på. Selv med sterk nedgang i valutakursen, om lag 30 pst målt mot vår handelsveide indeks I-44, steg ikke konsumprisene mer enn 17 pst i denne perioden.

Sagt på en annen måte: Hadde Norge i disse år ført dansk valutapolitikk, med fastkurs mot Euro ville vi trolig ha hatt allmenn deflasjon. Uten en fortsatt vedvarende sterk nedgang i kronekursen blir det fremover vanskelig å gi lønnstagerne solid lønnsvekst, og dermed umulig å nå inflasjonsmålet på 2 pst.

Også den økonomiske veksten har vært preget av valutaendringer og annen stimuli. Selv med sterk nedgang i kronekursen, er ikke eksportvolumene fra fastlands-økonomien i 2020 ventet å være mer enn 3-4 pst større enn de var i 2013.

For den samlede økonomi er også finanspolitiske stimuli viktige. Oljepengebruken har økt fra 126 mrd kroner i 2013 til 239 mrd kroner i 2019.

Likevel er ikke BNP-veksten i Fastlands-økonomien i gjennomsnitt mer enn 1,9 pst i disse år.

Med sterk nedgang i kronekursen, og dramatisk økt bruk av oljepenger har norsk økonomisk politikk vært vellykket i denne perioden, fordi den forhindret den stagnasjon og deflasjon som ellers naturlig nok ville ha funnet sted.

Det normale for norsk økonomi – en normaltilstand uten stimuli – er med andre ord stagnasjon og manglende inflasjonsimpulser.

Så hva kommer nå?

Hvis COVID 19 er kommet for å bli, med perioder hvor deler av næringslivet bare må leve med faren for å bli stengt ved en ny oppblomstring av viruset, vil investeringer i slike bedrifter svekkes. Oljeinvesteringene skal forvitre på 2020-tallet. Eldrebølgen blir sterkere.

Alt tyder på at vi fortsatt vil være avhengig av en vedvarende svekkelse av kronekursen og en systematisk økt bruk av oljepenger.    

OK, i år er litt spesiell, og en kan kanskje vente at kronekursen styrker seg et par prosent i høst, slik at nedgangen for året som helhet ikke blir verre enn 5-6 pst. Men gjennom det meste av 2020-tallet later det til at vi kommer til å trenge en gradvis svakere kronekurs.  Det er rart med det, man blir lett avhengig av dop.

Tross alt kan ikke renten falle stort mer, og bruken av oljepenger bindes opp av de økte utgifter som eldrebølgen medfører. Kronekursen må bære en tung bør i årene fremover.

Men dessverre har vi ingen kontroll på krona vår. Heri ligger det en stor fare. Hvis krona av en eller annen grunn skulle prøve å komme seg tilbake til snittet av dette årtusen, (en styrking på 20 pst mot i44-indeksen), eller – gud forby – tilbake til 2013-nivåer (30 pst), er vi ille ute.

Begynner kronekursen å gradvis, men systematisk å styrke seg, må Norges Bank kutte rentene ned i negativt lende. Trolig må vi langt ned i negativt lende hvis det skal ha noen virkning. Rentekutt som trolig vil tvinge frem også andre endringer i norsk økonomisk politikk, som kutt i rentefradrag og økt eiendomsskatt.

Livet som junkie er farefullt.