Skylder hovedstedene distriktene en COVID 19 kompensasjon?

Det er kanskje et upassende tidspunkt å allerede nå ta denne diskusjonen nå, men her kommern:

Hvorfor skal befolkningen i grisgrendte strøk uten smitte, ta korona regninger for folk som har vært på bar i Alpene, på turer til Kina, og valfartet til engelske fotballkamper, lenge etter at nyheten om koronasmitte var kringkastet vidt og bredt?

Tross alt kan folk flest velge en livsstil som minimerer faren for å bli smittet. Mange vil si at det å slå seg ned ‘der ingen kunne tru at nokon ville bu’, er nettopp et slikt valg.

Det som er vanskelig nå, bare få måneder etter at krisen rammet oss, er å vurdere hvor mye av det nordmenn flest i januar kalte et normalt liv, virkelig var normalt:

Må folk i storbyene på død og liv:

Reise jorda rundt for å lære og belære

Handle med og invitere folk fra hele verden hjem til Norge

Ikke vet jeg. Og historikere er kanskje de beste til å diskutere slik spørsmål – om noen år, etter at verden har funnet tilbake til en ny hverdag.

Men vi som driver med aksjer, eiendom og utlån til næringslivet har ikke tid til å avvente ekspert vurderinger i 2030.

Det som er vanskelig å vite er hva slags næringsliv Norge vil trenge i årene fremover. Hva slags arbeidsplasser vil folk trives med.

Hvordan skal konserter teater og kino kunne bli lønnsomme igjen?

Vil folk fly som før?

Hvor mye arbeid kan fortsatt gjøres via Skype, Teams og Zoom?

Derfor komme en serie blogger nettopp om implikasjoner for samfunnsutviklingen av Covid-19.

Men før det kan vi alltids ta et skadeoppgjør. Hvem bør betale for Covid 19?

Folk i distriktene har lenge fått høre at de subsidieres av den overlegne verdiskaping i byene. Men hvis byenes verdiskaping krever en livstil og arbeidsform som gjør dem sårbare for pandemier, så må vel de kostnadene knyttes til byene, hvis en skal kunne lage en god samfunnsøkonomisk kost-nytte analyse?

Før den store finanskrisen i 2008 var de fleste enige om at det å kjøpe og selge kredittderivater var den edleste form for bankvirksomhet. Kunsten var å selge ut, verdipapirer som var dyre, gjerne uten å eie dem (bare ha dem som lån), for å kjøpe tilsvarende beløp i noe man anså for å være billig. Ja, forskjellene kunne være små, men handlet banken din for store nok beløp ble alle rike.

Denne gang var vi alle enige om næringsvirksomhet i verdens storbyer var den edleste virksomhet, og bare man fikk nok folk fra tilstrekkelig mange land, så var byen en suksess.

Davos var milliardærene møttes innimellom slagene. Rikingenes flyplass lounge om du vil, med vår egen Børge Brende som vert. Et sted man kunne slarve litt om ESG og etikk, mens innflydde underholdningsartister og gourmetkokker stod for underholdningen. Mye moro i Alpene før det bar av gårde til neste hovedsted.

Vil rikingene fortsette med å reise til Davos?

Spørsmålet er om slike møteplasser virkelig var nødvendige, eller samfunnsoppbyggende, i videokonferansens tidsalder.

Bevares, man må fortsette å gi u-hjelp og holde taler om ESG-relaterte spørsmål. Men man trenger ikke reise. Selve reisen er noe vi gjør fordi det gir personlig glede. Ikke fordi det er nødvendig.

I år ser vi at det er de meste isolerte samfunn som har klart seg best. Fattige samfunn, hvor folk flest ikke har råd til å reise langt av gårde. Og nå lider de mer enn folk i byene.

Er det rettferdig at distriktene skal nektes kompensasjon for skadene storbybeboernes livsstil har påført dem?