Rentenes kryssord, eller hvorfor rentene må forbli minimerte

Det er historisk sus over rentene rundt omkring i den vestlige verden. Renter nær null, uten at låneveksten tar seg opp, eller spareiveren stilnes. Rentene er stabile.

Og det er ingen grunn til å tro at rentene kommer opp igjen i overskuelig fremtid. Litt på samme måte som et langt ord i en kryssordspalte må passe inn i mange andre ord, er det mange ulike behov som må tilfredsstilles av de minimerte renter.

Den første bokstav i dette rentekryssord, må passe i forhistorien. Renten rakk aldri å normaliseres, hva nå enn det måtte bety, fra Finanskrise til Koronakrise.

Kort fortalt var finanskrisen i 2007–2009 en krise hvor stadig flere banker, og til slutt det samlede globale finanssystem imploderte, fordi tapene i bankene ble så store at folk mistet tillit til at de ville fungere som før. En internasjonal bankkrise vi ikke har sett maken til i etterkrigsårene.

Løsningen på finanskrisen ble å senke rentene massivt. Nær sagt overalt, og til ekstreme nivåer. Bank of England, en av verdens eldste banker med fødselsdato fra 1694, hadde før 2008 aldri satt renten under 2 prosent. Siden årsskiftet 2008–2009 og til den dag i dag (primo 2018) har renten der vært under én.

Naboland som Sveits, Danmark, Sverige og de 19 euroland gikk enda lenger, og etablerte regimer med negative renter for bankers innskudd i sentralbanken.

Og nå er det på han igjen, med behov for ekstraordinære stimuli. Rentekryssordets andre bokstav dekker konjunkturelle behov. Vi må minimere rentene av hensyn til arbeidsledigheten.

Gitt massearbeidsledigheten i de fleste moderne økonomier, ligger det i kortene at rentene av denne grunn alene ikke kan heves før ledigheten normaliseres, en prosess som kan ta mange år.

Den tredje bokstav, er hva som kreves for å gjøre de enorme gjeldsbergene, og rekordstore underskudd, i offentlig sektor bærekraftig.

Den fjerde er av hensyn til inflasjonen, som jo er lav overalt. Vi må for all del unngå deflasjon.

Den femte er av hensyn til valutakursen. Enten hever alle, eller ingen. Hever et land alene får valutaen et kraftig oppsving. Mange vil si at kronekursen er unormalt svak, og at vi derfor tåler en renteheving eller tre; men krona er svak av gode grunner. Det globale fallet i nær sagt alle energipriser har rammet den norske utenrikshandel hardt. Vi kommer til å trenge en svak kronekurs i mange år fremover.

Den sjette er eiendomsmarkeder som har jo blitt blåst opp overalt av de lave rentene. Bordet fanger. Skulle renten stige massivt ville eiendomsmarkeder skjelve. Aksjemarkedene likeså. Og det siste vi trenger nå er et eiendoms – eller børskrakk.

Den syvende grunn, eller bokstav i rentenes kryssord, er rett og slett forventninger. Folk har nå innsett at samtlige vestlige økonomier får en japansk utvikling i sine vekstrater, inflasjon, demografi og i rentene. De er forsiktige med å låne, selv om det er tilnærmet gratis.

Rentene i Japan har vært nær null i Japan i over 20 år. Denne uke gikk den japanske sentralbank til det radikale skritt i det å love ubegrensede obligasjonskjøp for å holde den der det neste ti-år.

I denne blogg er det ikke noen stor økonomisk teori som viser til årsaks-virknings sammenhenger. Det bare passer med null i rente i så mange dimensjoner. Minimerte renter løser ikke, men er tilpasset til, så mange problemer våre moderne samfunn.

Mere kontroversielt er det å spørre om vi kunne unngått en japansk skjebne om vi hadde prøvd. Selv har jeg mine tvil. Og det er min siste bokstav – skjebnen. Jeg er fatalist. Ingen kraft på kloden kan hindre rentene i å falle til nær null. Den har vært på vei dit i 700 år.