Korona-pandemien dreper dessverre mange mennesker, men forhåpentligvis noen livsløgner blant norske økonomer. Gamle idéer står for fall:
Globalisering leder til både finanskriser og pandemier
For andre gang i dette årtusen står våre økonomier på randen av stupet, takket være en internasjonal krise. Første gang var Finanskrisen hvor sterk og ukontrollert gjeldsoppbygging i årene før 2008 ledet til krise og krakk, etter at banker og myndigheter mistet kontrollen over sine gjeldsberg.
En gjeldskrise som ble løst ved å ta opp enormt mer gjeld. Fra og med 2018 la USA seg på en linje med om lag 1000 mrd dollar i året som underskudd i den statlige sektor. Ikke rart i at økonomien var sterk!
Men nå er alt borte igjen. Nivåene på sysselsetting og BNP er tilbake igjen på samme nivå som i 2007 (!) i mange land. Et drøyt ti-år med gjeldsoppbygging og historisk lave renter ga dem ingenting av varig vekst.
Og nå takket være korona har de vestlige økonomier fått varig men. Den økonomiske vekstevne blir aldri like stor som den var i gamle dager. Før globaliseringen tok av med Kina som medlem av WTO i 2002. Fremover skal de vestlige land slite med aldrende befolkninger, lav kapasitetsutnytting, fare for deflasjon og gjeldsberg menneskeheten aldri har sett før. Renten blir selvfølgelig nær null, eller negativ i alle år fremover.
Globalisering løste noen problemer, men skapte mange nye.
Norge bør være medlem av OPEC
De globale deflasjonskreftene er så sterke at vi nå alle må trå til for å hindre at de blir samfunnsødende. For Norge er det prisen på råolje vi må hjelpe til med å stabilisere. All u-hjelp og gode gjerninger ellers har liten verdi hvis vi ikke klarer å stabilisere råvareprisene, som har tendensielt vært fallende siden midten av 1980-tallet, men som i år trues av kollaps.
Inflasjonsmålet er suspendert
Nå skal renten holdes nær null frem til 2024. I mellomtiden får vi late som om norske inflasjonstall er viktige.
Handlingsregelen (for bruk av norske oljepenger) bør suspenderes
Det å ikke bruke mer enn en gitt prosentsats av oljefondet da det var i vill vekst var et godt kjerringråd å ha med seg på veien, men intet land styrer finanspolitikken etter hva som måtte befinne seg av verdier i sentralbanken. Intet land, unntatt Norge. Fremover må vi bruke nok oljepenger til at vi når full sysselsetting.
Sentralisering er en pandemivennlig strategi
Ja, det koster mye å sentralisere, og epidemi kostnader må legges til regnestykket. Milliarder av tonn norsk natur må sprenges vekk for å gjøre klar for veier, jernbane og annen infrastruktur som kan lede befolkningen til noen få regionsentre med høyhus, intime barer & restauranter og lett vei til en internasjonal flyplass hvor den moderne nordmann flykter i håp om å kunne utfolde seg.
Men denne samfunnsplanlegging kan trolig legges død, drept av kronavirusets herjinger. Hver nye smittebølge som kommer inn til byene leder til at bykjerner må stenges ned. I avisen sto det forleden at T-bane vogner som normalt tar 450 passasjerer, fra nå av skal ta 150.
Er det noen av tilhengerne av regjeringskvartal i Oslo Sentrum, og en stadig sterkere satsing på Høyhus over trafikale knutepunkt som har tenkt på at kapasiteten på tog, buss og trikk til jobb er strupet? Og det for all fremtid.
Norsk miljøpolitikk
Det har alltid vært slik at det beste miljøtiltak Norge kan skjenke verden er å begrense vår utenlandstrafikk. Vi har bare ikke ønsket å gjøre noe med det. Men i koronaens æra virker det grovt uaktsomt å la nordmenn få reise fritt.
Myten om de underbetalte offentlige ansatte
I korona-tider har alle offentlige ansatte – også sykepleierne – fått et saftig hopp i sine lønns- og pensjonsbetingelser fordi pensjonsavtalene med ytelsesbaserte ordninger er blitt mye verdt enn før. Korona pandemien har vist hvor misvisende det er å sammenligne lønningene i den offentlige med private sektor, med mindre man tar hensyn til ulike pensjonsmuligheter.