For første gang i min 30-årige karriere kommer nå et Nasjonalbudsjett (revidert sådan) uten konkrete anslag for utviklingen i norsk økonomi neste år, altså om 7 måneder. Aldri opplevd noe sånt før, men det er en modig beslutning.
En regjering som er ganske så ærlig på at den ikke vet hva slags økonomisk utvikling vi kan forvente, hverken ute eller hjemme. Da er det heller ikke så enkelt å dosere den riktige økonomiske stimulans.
Verdensøkonomien har en usikker fremtid i vente, men ganske så sikkert kommer det til å være massearbeidsledighet i våre naboland i flere år fremover.
Derfor vil også deres renter forbli minimerte i Europa, USA og Japan.
Norges Bank er faktisk nærmere et scenario hvor styrking av kronekursen tvinger norske renter over i negativt lende, enn en prognose som legger grunnlaget for nye rentehevinger,
Selv om utviklingen blir vanskelig å tallfeste vet vi noe om neste år.
Privat konsum kommer tilbake, ikke bare med god vekst, men også med lavere importandeler, nå som nordmenn i økende grad kommer til å feriere hjemme.
Det er investeringsbildet som er bekmørkt. En sterk nedgang i næringslivsinvesteringer, både på fastlandet og i olje/offshore, vil prege norske veksttall. Boliginvesteringene vil også falle markert.
Inflasjonsmålet er i praksis allerede suspendert. Fremover er det deflasjonsangst, ikke frykt for inflasjon, som er hovedutfordringen for myndighetene. Krona er ned 50 pst mot Euro de siste 7 år. Skulle bevegelsen bare delvis reverseres blir prisveksten i Norge trolig negativ.
Norges Bank sier vi ganske sikkert vil holde nullrente frem til 2024, men faren er at krona vår begynner å skli sterkere 3-4 pst i året, med deflasjon i Norge som resultat.
Handlingsregelen for bruk av oljepenger som var ment å beskytte våre pensjonsmidler, er også suspendert, men må kanskje pensjoneres.
Det å styre underskuddet på statsbudsjettet etter størrelsen på en pengepott (les oljefondet) var formålstjenlig da vi skulle systematisk fase inn oljepenger i økonomien, men nå er vi blitt som andre land. Oljefondet skal ikke tilføres midler på 2020-tallet.
Når de private øker sine finansielle investeringer, bør staten ta dem i bruk ved å øke sitt underskudd, uansett hvor mye gull Norges Bank har i hvelvet. Uansett hvor stor saldoen på oljefondet er. Alltid uansett!
Det er ARBEIDSKRAFTEN vi lever av, og som gir oss, og alle andre land med sterke finanser og god styring, kredittverdighet til å låne i utlandet til negative renter. Norge kan låne så mye som helst til negativ nominell rente i internasjonale markeder, i hovedsak fordi vi har en fantastisk human kapital, og et godt styresett.
Det å øke underskuddene på statsbudsjettet kraftig nå kan være godt for statsfinansene på lang sikt. Årets ledighetsbølge har slått ut store mengder, unge, uutdannete med en løs tilknytning til yrkeslivet. En betydelig andel av dem står i fare for å bli trygdede hvis de pasifiseres for lenge.
Det å bruke penger som ikke koster noe, til å få dem i arbeid og aktivitet i år og neste år, vil koste oss lite, men spare fremtidige trygdeutgifter, noe som bedrer statsfinansene på sikt!
Haken er imidlertid kronekursen. Tappes oljefondet vi har i utlandet, må pengene som kommer hjem veksles om til norske kroner, og bidra til å drive kronekursen høyere. Legges det ut statsobligasjoner her i gamlelandet for å finansiere økte underskudd vil nok mye av det også havne på utenlandske hender, etter omveksling til kroner.
Så det å ta i bruk oljepenger her hjemme vil alt annet like bidra til en sterkere kronekurs. Nå er det andre næringer som kan gjøre grep som oppveier denne impuls, men faren er stor for at stigningen i kronekursen blir uønsket sterk.
Ja, det er fornuftig, av mange grunner, å øke pengebruken over de offentlige budsjetter. Faren er at krona styrkes gradvis og systematisk, uten at nye rentekutt, til og med negative renter, klarer å stoppe prosessen.