Stolt viste jeg mine utenlandske gjester interiørene i Sandefjord Park Hotel. Et av mine favoritthotell, full av atmosfære fra tidligere generasjoners luksus. På bildene henger det naturlig nok mange bilder fra hvalfangertida, med spiddede, slaktede og lidende blåhvaler. Utlendingene fikk sjokk. Ikke bare over at dette hadde skjedd, men at noen faktisk kunne være stolt av slikt.
Oljealderen er på hell, og selv om den neppe får en like brå slutt som hvalfangertida – vi skal jo produsere olje og gass helt frem til slutten av dette århundre – så er den i vekstforstand over. Fremover skal investeringer, og sysselsettingen, innen olje- og gassrelaterte næringer bare falle. Selve nedstengingen og opprydningen av gamle oljefelt er faktisk en av få aktiviteter i vekst i kommende år.
Også for statskassen er oljeinntektenes vekst forbi. Summen av nedgang i energirelaterte inntekter og korona-relaterte utgifter har blåst 200 mrd NOK av statens ventede overskudd for i år. I kommende år må vi regne med at statskassen systematisk går med underskudd. Det blir aldri noe mer avsetninger til oljefondet, nå som utgiftene til eldrebølgen vil stige, samtidig som oljeinntektene går ned.
Hvor ille blir det? Vel, hvis vi skal få Sandefjords skjebne vil jeg påstå at det ikke blir så ille.
En nett liten by med alle tilbud, brede gater i sentrum (bredden er viktig i tider hvor det er fare for pest), og mange små nydelige enklaver omkransende bykjernen hvor folk kan få seg en sjønær bolig for en rimelig penge.
Utfordringen blir å skape ny virksomhet som kan måle seg hvalfangertidas (eller oljebransjens) inntjeningsmuligheter for ivrig ungdom. Jeg har mine tvil. Det er vanskelig å se for seg at Norge skal klare å finne på noe like lønnsomt som oljeutvinning i årene fremover. Trolig får vi en variant av sekulær stagnasjon hvor barna av oljearbeidere må over i andre bransjer hvor de vil tjene mindre enn pappaene deres gjorde.
Noen vil si at andre energiformer vil gi oss en ny oppblomstring, men vindkraft og kabellegging mot EU ser dessverre ut til å bli bekjempet av de beste idealister som er å oppdrive her til lands. Uansett vil disse satsingene aldri bli store eller lønnsomme nok til å fullt ut erstatte oljebransjens sorte gull.
Antagelig er det en kombinasjon av revitalisering av gamle næringer og satsingen på nye innovasjoner som kommer til å stå for den økonomiske veksten i årene fremover. For å få dette til, kommer Norge til å trenge en svak kronekurs, minimerte renter og raus statlig støtte til innovative bedrifter.
Tjenesteyting av ulike slag blir dominerende i et aldrende Norge som krever stadig mer helsetjenester og utdanning. Industriproduksjonen er ikke stort høyere i dag enn den var før Finanskrisen i 2008, og den vil neppe være noe høyere enn dette i 2030 heller.
Det som er Vestfold/Telemark sin store force er at dette er et fint sted å bo. Milliarder av mennesker rundt omkring på kloden skulle gjerne slått seg ned her, hvis de hadde hatt mulighet for det. Det er også hele kongerikets viktigste attributt. Norge har alt, unntatt nok mennesker til å gi robuste lokalsamfunn overalt.
Vi burde gjøre som Kanada og søke opp flinke folk fra hele verden for å slå seg ned i Norge. Det hjelper ikke hvor fin en forhistorie en småby har, ei heller hvor mange katter som svimer rundt i dets nabolag, hvis folketallet er på vikende front. Noe som dessverre er trenden i bare så altfor mange steder i Norge.
Noen vil si dette er en trist utvikling, og ja det var mer fest og luksus med de enorme inntekter olje/hvalfangertida ga. Men hører man på hvor ivrige ungdom i dag er av å bekjempe klimautslipp, litt på samme måte som min generasjon var glad i å verne de store hvalene, så er det ikke sikkert at folk i fremtiden kommer til å savne oljealderen så sterkt.
Bare Norge fortsetter å være et av verdens beste steder å bo!